Fra virkeligheten
To gode naboer som ikke lenger er så “gode”. Nå er de bare naboer…
Av John Steffensen
To menn – naboer i fred og fordragelighet. Den ene professor, den andre arkitekt. Felles gjerde, hage mot hage. Det var her de møttes mens de slo hver sin plen eller måkte snø. Ut over det hilste de på hverandre ved postkassen og når de bar ut søppelet. De var ikke nære venner, bare naboer. Stakk ikke innom hverandre i utrengsmål, men syntes det var koselig å slå av en prat i blant. Over hagegjerdet.
En dag sa professoren: “Jeg skulle gjerne hatt et par fine portstolper, en inngangsportal til eiendommen min. Men jeg vet ikke helt, jeg har ikke funnet noe som faller i smak. Ønsker meg noe spenstig, noe som ikke alle andre har.”
Han kastet et blikk på sin arktitektnabo og signaliserte med det et håp om at han kanskje ville bite på agnet. “Har du noen forestilling om hvordan inngangspartiet skal se ut?” spurte arkitekten. “Nei, jeg vet ikke helt, det må bare være noe som ikke alle andre har.”
Da de etter litt gikk hver til sitt, hadde arkitekten foreslått at han kunne tenke på saken. Professoren var tilfreds med responsen.
Etter noen uker lå det en stor, brun konvolutt i professorens postkasse. Der var naboens forslag til inngangsportal. “Midt i blinken”, tenkte professoren og sørget for å overbringe sin takknemlighet til arkitektnaboen neste gang de møttes. “Du er kreativ! Jeg likte forslaget. Jeg går for det. Tusen takk!”
En tid etter var arbeidet fullført, og professoren såre fornøyd. Andre i nabolaget ga ham sin anerkjennelse da de passerte eiendommen eller møtte ham på butikken. Professoren var stolt, likte godt at folk syntes om inngangspartiet.
Litt senere lå det en ny konvolutt i professorens postkasse. Han åpnet den ikke straks, men fikk sjokk da han så gjorde. Det var en regning på 25 000 kroner. Fra hvem? Jo, arkitektnaboen. “25 000 kroner for kreativt arbeid i forbindelse med nytt inngangsparti”, stod det blant annet.
Nå var ikke professoren treg i snuen. Han fór straks over til naboen, harmdirrende sint. Da arkitekten åpnet, viftet professoren iltert med papiret: “Hva i all verden skal dette bety? 25 000 kroner for en tegning av to portstolper…!” Professoren holdt på å gå ut av sitt gode skinn, han var fly forbannet: “Du kan vel ikke mene for ramme alvor at jeg skal betale 25 000 kroner for en jobb som trolig bare har tatt deg en times tid å få festet til papiret. Den slags er uhørt! Blodpris! Og sånt skal en ha til nabo…!” Professoren ga på, det ene ordet tok det andre: “Toppen av frekkhet!”.
Da professoren hadde lirt av seg alt han hadde på hjertet, sa arkitekten. “Du aner ikke hvor mange timer jeg har brukt på å finne en original vri. Mange timer, både ettermiddag, helger og netter. Det har vært masse tenkearbeid for å finne på noe som ingen andre har, så 25 000 kroner er egentlig rimelig alt tatt i betraktning, det er i hvert fall ikke en krone for mye, snarere tvertimot!”
Det hører med til historien at de to etter dette aldri mer snakket med hverandre, verken over hagegjerdet, på butikken eller ved postkassen. Og regningen ble ytterst motvillig betalt…