Uteliggerens tale

Uteliggerens tale

Jeg har aldri glemt ham, fylliken som ramlet inn midt under vitnemøtet i Ynglingen. Der satt vi 30-40 unge og sang kristne sanger om kjærlighet og omsorg. Innimellom sangene var det anledning til å komme med vitnesbyrd. Intet var avtalt på forhånd. Den som følte for det, kunne reise seg opp og si hva han eller hun hadde på hjertet, kanskje noe som hadde betydd noe spesielt for vedkommende.

Uteliggerens taleVi hadde holdt på i nesten en halvtime da han gjorde sin brautende entre. Han var våt, kald og skitten. Ustelt og uappetittlig. Et øyeblikk ble han stående ved døren og speide ut over forsamlingen. Han tok noen lette dansesteg til allsangen for å løse opp stemningen. Han lo litt for seg selv. Ingen andre fortrakk en mine. Så gikk han et par benkerader frem og ramlet ned på en stol. Han ble stille, nærmest andektig…

Sangen var avsluttet, og nå var det en om reiste seg for å dele sin opplevelse, sine tanker. Fylliken lyttet. Han kom med et og annet bifall, forholdsvis lavmælt. Mest mumlende.. Noen av oss lurte på hvem som burde ta ansvar og vise den uønskede gjesten bort. Han passet liksom ikke inn i denne settingen. Men ingen foretok seg noe som helst. Møtet fortsatte. Nå var det en jente som fortalte sin historie, minnet forsamlingen om et bibelvers som hadde betydd mye for henne. Så satte hun seg, og en ny sang ble sunget.

Fylliken hadde skjønt opplegget. Etter tur reiste en seg og sa noen ord. Med ett spratt han opp, ustø og svaiende. Så begynte han på sin tale, sitt vitnesbyrd. Jeg husker ikke noe av det alle de andre snakket om denne kvelden, men uteliggerens budskap har brent seg fast. Det var ikke mye han sa, men det var viktig. Det var ikke velformulert, men det var ekte. Ordene kom fra hjertet, og de var hans egne. Han kremtet, så rundt seg og proklamerte: «Kjære alle sammen… En ting vet jeg hundre prosent sikkert: At om en sjømann er ombord i en skute, og skipet forliser, og mannen ligger i det iskalde vannet langt til havs og har kun vrakrester å klamre seg til, da vet jeg helt sikkert hva han kommer til å gjøre. Han vil be til Gud om hjelp! Om han aldri tidligere i sitt liv har bedt en eneste bønn til Vår Herre, vil han garantert gjøre det i en slik situasjon!»

Så deiset fylliken ned på stolen. Han hadde gitt oss en viktig påminnelse, at uten Gud er vi intet. At mennesker som har ubegrenset tillit til egen styrke og storhet, gjerne innbiller seg at de også er herrer over liv og død. Uteliggeren hadde skjønt at det fins mye mer mellom himmel og jord enn det de fleste av oss vil innrømme eller evner å forstå. For hvor mye kan vi mennesker egentlig utrette når alt kommer til alt…?

La andre få vite om dette innlegget..