«Er det noen som ikke har det bra, skal man hjelpe dem…»
I NRK-serien «Barnesykehuset» møter vi bl.a. plastikkirurg Hai og nevrokirurg Ruby. Hai har vietnamesisk bakgrunn, hans foreldre kom som tenåringer til Norge. Ruby var flyktning fra Sri Lanka og måtte rømme fra hjemmet i hurten og sturten, bare en liten time før rommet hennes ble truffet av en bombe.
Nå er Hai og Ruby godt etablert som respekterte og dyktige sykehusoverleger på hhv. Brannskadeavdelingen og Nevrokirurgen ved Haukeland universitetssjukehus.
I TV-serien møter vi dem i arbeid med barn. Den sterkt brannskadde Jakob (13) er en av dem som Hai bruker mye tid på, mens Ruby bl.a. opererer i barns hjerner.
«Vær ydmyk!»
Hai og Ruby har det til felles at de har en annen kulturell bakgrunn, noe som kommer tydelig til uttrykk i serien. Mot slutten av andre sesong reflekterer Hai litt over dette. «Helt siden jeg var barn har jeg blitt lært opp til å være høflig og bidra til samfunnet. Det som jeg er opptatt av, og som mamma og pappa lærte meg, var å være ydmyk overfor de man møter, og som gjerne er i vanskelige situasjoner. Dette har jeg tatt med meg fra min barndom: Er det noen som ikke har det bra, så skal man hjelpe dem!»
«Det som betyr mest…»
Også Ruby fra Sri Lanka kommer med tankevekkende ord: «Min far sa: Penger har ingen betydning. Hvem du er, og hvordan du er som menneske, er det som betyr mest! Hvordan du hjelper, passer på andre og gir omsorg, og hvordan du oppfører deg mot folk.» I en annen sammenheng sier Ruby videre: «På Sri Lanka er det vanlig at man passer på sine eldre og foreldre. Min mor er mer enn 85 år, og nå tenker jeg at hun skal bo hos meg.»
«Alle er velkommen – uansett hvem de er!»
For mange år siden hadde vi en ung, dyktig assistent fra Sri Lanka på skolen vår. Også hun hadde måttet flykte fra hjemlandet. En dag skulle hun i bursdagsbesøk i Bergen til en venninne fra Sri Lanka. «Hvor mange blir dere?» undret jeg. «Aner ikke», svarte hun, «vi som kommer fra Sri Lanka har det slik at når noen holder fest eller har noe å feire, så er alle velkommen enten man kjenner dem eller ikke.» «Det kan vel gi en del utfordringer med tanke på hvor mye mat dere har?» skjøt jeg inn. «Det går fint, vi deler det vi har med alle – uansett hvem de er!»