Man lærer så lenge man har elever…
“Jeg har lurt på en ting: Da du fikk vite at du måtte hjerteopereres, ble du ikke veldig redd da?” Elevens runde, vidåpne øyne stirret mot meg. Hun hadde tydeligvis tenkt på dette siden jeg fortalte min historie noen dager i forveien.
“Det var jo ingen hyggelig beskjed å få”, svarte jeg og fortsatte: “Jeg vet ikke helt om jeg forstod hvor alvorlig det var. Det fortonte seg omtrent som om tannlegen hadde fortalt meg at jeg måtte trekke en tann… Jeg var nok i sjokk, klarte ikke helt å ta inn over meg hvor dramatisk dette egentlig var”.
Det er slik vi mennesker er skrudd sammen. Det er utrolig hva vi makter eller orker når vi bare må! Jeg forstod straks at det var ingen vei utenom. Hvis jeg ikke ble operert, ville jeg før eller siden bli rammet av et kjempeinfarkt. Det ville jeg neppe ha overlevd. Jeg hadde ikke noe valg…
Jeg innrømmer gjerne at jeg fant trøst i en samtale jeg hadde hatt med en annen elev like før jeg fikk vite at jeg måtte hjerteopereres. Vi hadde sittet og pratet sammen i en formingstime, og jeg visste at hun hadde vært hjerteoperert da hun var liten. En flott jente, rask og rørig, flinkere og kvikkere enn de fleste. Ingen kunne vel se på henne at hun hadde vært operert i hjertet… Vi snakket litt om dette, hun og jeg. Jeg husker jeg uttrykte at jeg var imponert over hvor utrolig langt legevitenskapen hadde kommet.
Da jeg fikk høre legens sjokkerende melding på kat-laben* om at jeg måtte opereres i hjertet, greide jeg å fortrenge nesten all redsel og frykt. Jeg var sikkert i en form for sjokk, for jeg klarte ikke å forholde meg til realitetene i legens budskap. Å bli hjerteoperert stod på min “Topp 3”-liste over det verste som kunne ramme meg i livet. Nå var det ingen vei utenom, turen hadde kommet til meg…
Da kom jeg til å tenke på min kjære elev, hun jeg hadde pratet med i formingstimen noen dager tidligere. Hun som en gang var blitt hjerteoperert, og som hadde klart seg så flott. Jeg tenkte: Jeg kan ikke gi meg over… Nå får det stå til… Dette er noe jeg må gjøre selv! Ingen andre kan ta det for meg! Jeg legger meg i legenes og Guds hender – og håper på det beste…!
Jeg glemmer aldri Åses strålende øyne da jeg et kort øyeblikk våknet opp fra narkosen etter operasjonen: Hun smilte til meg og sa: “John, du er blitt hjerteoperert – og alt har gått fint….!”
*) Kat-laben er et kallenavn (kortversjon) for avdelingen der hjerte-kateteriseringer blir foretatt.