Kjell Grønner – med den glade farten…

Kjell grønner, ten sing-bevegelsens far, er i dag 81 år gammel. Www. Johnsteffensen. No

Kjell Grønner – Min ungdoms store forbilde

Mannen med den glade farten

Jeg får beskjed om at han er 20 minutter forsinket. Jeg kan vente på ham utenfor Hotel Terminus. Jeg står og speider bortetter fortauet, jeg titter over på den andre siden. Det er ikke så mange andre muligheter. Parkerer han i Bystasjonen, vil han trolig komme mot meg fra andre siden, dvs. fra Jernbanestasjonen. Jeg kaster et blikk på klokken. Det har ennå ikke gått 20 minutter. Men snart siger en sølvgrå Berlingo varebil opp foran hotellinngangen. Jeg kjenner igjen mannen bak rattet. Den profilen er ikke til å ta feil av, enda det er svært mange år siden sist vi møttes. Hvis vi ser bort fra et hastig møte på Vågsallmenningen for rundt 10 år siden, har jeg ikke sett Kjell Grønner siden 1973. 

Fordøren åpnes raskt, og en høyreist, flott skikkelse stiger ut. Kjell Grønner går mot meg med bestemte skritt. Akkurat på samme overbevisende, målrettede måte som jeg husker han gjorde for snart 50 år siden. Smilet er hjertelig, glimtet i øyet er det samme, stemmen signaliserer at han er oppriktig glad for gjensynet. Han rekker hånden frem og vi gir hverandre en god klem.

Så er han her altså, mitt store forbilde fra ungdomstiden, mannen som fikk bety så uendelig mye for meg i viktige brytningsår. Grønner snur raskt på hælen og roper «kom!» Så skritter han med de samme raske, kraftfulle stegene; den glade farten, mot hotellingangen. Jeg prøver å få ham til å stoppe opp et øyeblikk. Det var den der Berlingoen, bilen som fremdeles stod parkert utenfor inngangen… «Du kan ikke la bilen stå der», prøvde jeg, «det er parkering forbudt». «Ja-ja» svarer Kjell; «det går vel bra en times tid, tror du ikke det? Og får jeg bot, gjør det ingen ting. Bilen kan bare stå den.»

Les også: «Alle stilte opp for Ten Sing»

Et lite sekund tenkte jeg at Kjell måtte verdsette møtet vårt høyt, så høyt at han gladelig ville betale parkeringsbot om så skulle være. Jeg følte meg beæret ved tanken. Jeg diltet etter. Grønner langet målbevisst ut, fór rett forbi resepsjonen og inn i lobbybaren. Med største selvfølgelighet, som om han bodde på hotellet. Noen få andre befant seg i rommet, noen pratet stille, andre sløvet over en kopp kaffe. Sikkert hotellgjester alle sammen, folk i «lovlig ærend». Kjell fant straks en plass i et hjørne, så henvendte han seg til meg lik en vert som har fått gjester: «Vil du ha kaffe, John?» Etter litt kom han tilbake med to kopper kaffe som nesten var blitt kald. «Det var det de hadde, tror jeg», forklarte han. Men det betydde ingen ting, for når en møter et menneske som har betydd så enormt mye for en i livet, blir kald kaffe uviktig. Dessuten hadde han jo en feilparkert bil utenfor. Kanskje betydde det at han så for seg at møtet ikke skulle vare lenge…?

Kjell gikk rett på sak, som alltid. Ingen dikkedarer, men right to the point. Han var spent på hva jeg hadde gjort i alle disse årene. Kjell var lutter øre. Jeg ble litt overrumplet, for jeg ønsket å høre tilsvarende om ham. Hva han hadde gjort, og hvordan han hadde det. 

Det er sjelden en møter mennesker som til de grader er flink til å lytte. Kjell lyttet med alle sanser rettet mot det som jeg fortalte, han nikket, smilte og lo på de rette stedene. Viste oppriktig medfølelse når slikt var naturlig. Han virket helt enkelt genuint interessert i alt jeg fortalte. Han spurte, stilte oppklarende spørsmål og levde intenst med i samtalen. Akkurat som for nærmere femti år siden. En medfødt egenskap, spør du meg, en væremåte som han sikkert var programmert til i genene. En føler seg vel i slike situasjoner, inkludert, ønsket, elsket.

Etter hvert begynte Kjell å fortelle om seg selv. Forholdsvis raskt kom han inn på det som vi to hadde til felles, nemlig den fantastiske oppstarten av Ten Sing Bergen. Det var tydelig at han hadde et ydmykt forhold til alt sammen, og han uttrykte flere ganger forbauselse over ting vi hadde satt i gang og våget å gjøre – og alt vi hadde fått til. Han lo hjertelig da jeg trakk frem særlige minner fra den gang da, han ristet på hodet og kunne ikke forstå at vi hadde hatt nørv til å handle slik. Vi snakket om konserter, hendelser, leirer, Ynglingeforeningen, husmøter, mennesker etc.. Grønner innrømmet at han hadde problemer med å huske alt, men han kom raskt på sporet da jeg fortalte mer. Han ga uttrykk for at han ikke lenger hadde den samme utholdenheten, at han ble fortere sliten, at han var en del plaget med hodepine, og at han og Alfhild hadde mye å bestille med barn og barnebarn. Fokuset var annerledes nå enn den gang da, men det skulle bare mangle når en er blitt godt voksen senior som for lengst har rundet 80 år. Da er det naturlig at et og annet blir annerledes enn det var tidligere i livet.

Men minnene var vi felles om, og dette var stunden for felles mimring. Blant annet syntes han det var ufattelig at det allerede var gått nesten 50 år siden det hele startet. Og, la han til; «…at vi våget!» Så kom han inn på ting han hadde tenkt mye på i ettertid, personer og hendelser som han helst hadde sett at han hadde taklet på en annen måte – eller bedre måte. Men snart var han tilbake på sporet der samtalen kretset om de første Ten Sing-årene, de årene han og jeg hadde opplevd i fellesskap.

Flere ganger kastet jeg et blikk på klokken. OK, det var hans bil, og den var ikke mitt problem, men jeg ønsket ikke at Grønner skulle måtte betale parkeringsbot på grunn av meg. Men atter vinket Kjell budskapet mitt vekk, han hadde viktigere ting fore enn en feilparkert bil.

I 90 minutter satt vi og pratet, og vi gjenopplevde minner fra den gang da. Vi fikk også lære hverandre bedre å kjenne, for nærmere femti års tomrom skulle fylles. Til sist brøt vi opp, atter en gang med et fast og varmt håndtrykk med en påfølgende bamseklem. Så forlot vi lobbybaren med retning mot bilen. Jeg kom til å tenke på noe Kjell Grønner omtalte i biografien «Gud kan», der han i noen få setninger forteller noe som også jeg husker inderlig godt fra den gamle ærverdige Ynglingeforeningen i Bergen. Jeg siterer fra boka: «Nede i gangen sto det et stort skilt som understreket til oss alle: «GAA STILLE – TAL SAGTE». Det skiltet hang der i mange år, inntil jeg selv var med på å bortføre det og gjemme det for godt, sammen med noen unge medbanditter fra foreningen. Vi ønsket oss en frisk tro – ikke noe talsagte-miljø.»

Les også: «Ynglingeforeningens medlemmer ble advart mot Ten Sing»

For Kjell Grønner hadde det aldri i livet handlet om å gå stille eller langsomt. Jeg skjønner godt at mannen med den glade farten fikk ovennevnte skilt fjernet, selv om jeg ikke visste at det var han som gjorde det. For å gå stille var fremdeles ikke påtrengende, selv ikke for åttiåringen Kjell Grønner. Snart sto vi ute på gaten. Den sølvgrå Berlingoen sto der fremdeles, og den hadde ikke fått parkeringsbot! Nå ante deg meg et lite øyeblikk hvilken type bil jeg burde velge om jeg skulle bo i sentrum av Bergen. Vi avtalte å treffes igjen, så steg Kjell inn i toseteren og kjørte raskt av gårde, mens jeg ruslet bort til parkeringshuset i Bystasjonen og betalte min P-avgift i dyre dommer.

Les enda mer om Ten Sing

John Steffensen etter et møte med Kjell Grønner, des. 2015

Sjekk mer om feiringen av Ten Sing sitt 50 års jubileum i september 2017

La andre få vite om dette innlegget..