Uproblematisk å være rasjonell og troende på en gang.

«Om det er mulig for meg?» svarte Jesus. «Alt er mulig for den som tror.» Straks ropte guttens far: «Jeg tror, hjelp meg i min vantro!» (Markus 9,23-24)

I Bergens Tidende, 23. desember 2020, stod et tankevekkende og personlig innlegg ført i pennen av universitetslektor Anita Reitan. Hun bekjenner seg som kristen – i følge henne selv mot alle odds… Hun trekker frem mange grunner som skulle tilsi at hun aldri ville komme til å tro. Selv om hun lenge hadde levd et liv helt i tråd med det sekulære samfunn, så skjedde det likevel sakte, men sikkert, en forvandling som snudde opp ned på hennes grunnleggende livssyn og oppfatning av Bibel, Gud, Kirken og troen. Dagens «Til ettertanke…» er sakset fra hennes innlegg:

«Jeg ønsket seriøst ikke å bli en kristen. Jeg som verken kom fra en kristen familie eller var opplært i kristne tradisjoner. Alle mine fordommer var intakte, og jeg hadde ingen planer om å bli en kjedelig kirkegjenger; mennesker jeg så på som gammelmodige, uselvstendige og lite oppdaterte. Men hva gjør du når lengselen blir for sterk? Når du ikke klarer å stå imot dragningen fra kirkerommet…

Jeg, en voksen, velutdannet kvinne, fikk derfor store utfordringer med å være åpen. For dette stred mot all fornuft. Jeg med mine flerfoldige studiepoeng innen naturvitenskap og med en jobb innen akademia, burde liksom visst bedre. Du går bare ikke den veien. Tro skal ikke trumfe det rasjonelle.

Men i dag vet jeg bedre. Å få en tro, er langt ifra idiotisk. Det er et gode, en gave om du vil. Og det er uproblematisk å være både rasjonell og troende på en gang. Det utfyller hverandre og skaper helhet i livet. En positiv synergi mellom hjerte og sinn.»

Apropos dette; les også «Det utrolige!»

Foto: Wictor Cardoso / Pexels

La andre få vite om dette innlegget..