Tilgitt.
Hvis du aldri har kjent gleden over å ha fått syndenes forlatelse, har du gått glipp av kristendommens egentlige glede. Tilgivelse for din synd kan du få gjennom syndsbekjennelsen i kirken, eller din nattverdgang, eller at du ber til Gud om tilgivelse – eller samtaler med en sjelesørger, eventuelt en kristen venn. Å leve med syndenes forlatelse gir grunn til konstant glede.
«Gud vær meg mine synder nådig» ba tolleren i tempelet, han visste at han hadde gjort mye som ikke var bra, både som privatperson og offentlig tjenestemann. Det hadde vært lett for ham å stikke penger i egen lomme, penger som han i navnet krevde inn på vegne av myndighetene, men der han etter hvert hadde blitt en dreven bedrager. Han hadde ingen ting å skryte av, og han visste at de syndene han hadde gjort, ikke kunne skjules for Gud. Han var så skamfull at han ikke våget å løfte blikket mot himmelen, men slo seg for brystet og sa: «Gud, vær meg synder nådig!»
I det samme rommet stod en fariseer og utbasunerte overfor Gud hvilken prektig tjener han egentlig var. Fariseeren takket Gud for at han «ikke var som andre mennesker.» Hans bønn var en bekreftelse av hans egen fortreffelighet, hans overdrevne behov for oppmerksomhet, trangen etter makt og status. Fariseeren var som den greske gutten Narkissos som i følge myten ble så forelsket i sitt eget speilbilde, at han ble helt fortapt i seg selv.
I Lukas 18, 9-14 leser vi om fariseeren og tolleren, og i det siste verset feller Jesus dommen over dem begge: «Tolleren gikk hjem rettferdig for Gud, den andre ikke.»
Derfor skal du unne deg gleden over å få syndenes forlatelse. Her er vi med den beste definisjonen på hva en kristen er for noe. Den som er kristen, regner seg ikke som bedre enn andre. Den kristne innrømmer at han ikke strekker til, men han har fått Herrens tilgivelse for sin synd. I dette ligger imidlertid enda en dimensjon; den kristne forsøker etter beste evne å ikke synde igjen. Derfor er en kristen en kjempende, tilgitt synder. Så enkelt – så vanskelig.
La meg til slutt sitere noen linjer fra salmen «Å, salige stund uten like», den eneste sangen som nordmannen Johan Halmrast (1866-1912) blir husket for:
«Han lever og jeg skal få bringe hans venner det salige ord.
Tenk jeg som er ringest blant ringe, den minste han kjenner på jord.
Tenk jeg skal hans hilsen frembære. å kunne jeg synge det ut.
Mer kunne ei engler begjære, enn gå med så salig et bud.»
Tar du utfordringen…?
Les flere «Til ettertanke»
