Fire år etter gjennombruddet stilet Ten Sing enda høyere. Det ble ikke uproblematisk…

En del av Ten Sing Bergen i 1972

49 år siden Ten Sing så dagens lys…

Fire år etter gjennombruddet stilet Ten Sing enda høyere. Det ble ikke uproblematisk…

Ten Sing sine første år – ført i pennen av John Steffensen

Ten Sing Bergen hadde mange fellestrekk med måten Sing Out (senere Up With People) presenterte seg. Det var langt på vei det samme konseptet, der Ten Sing endatil sang noen av de samme sangene som «utlendingene» gjorde. Ten Sings show med mål og mening hadde likevel en overvekt av egenproduserte sanger og opptrinn, men det var aldri vanskelig å se hvem som var inspirasjonskilden for den nye ungdomsbevegelsen i Norge.

Fra Et spill om Mennesket, fremført av Ten Sing Bergen i 1972. www.johnsteffensen.no
Fra Et spill om Mennesket, fremført av Ten Sing Bergen i 1972. www.johnsteffensen.no

Nå kunne Ten Sing ha fortsatt på samme måte som de begynte, og kjørt videre på et konsept som de visste fungerte og som hadde bred appell hos folk flest – på tvers av generasjonene. Ten Sing ble bl.a. tildelt en lokal markedsføringspris etter noen år, i sterk konkurranse med andre kjente merkevarer, bl.a. TORO. Men Ten Sing hvilte ikke på sine laurbær, de ville videre, finne på noe nytt og uprøvd. Da Ungdomsforbundets store tenåringstreffet (TT) samlet 3 500 unge i Bergen sommeren 1972, skulle Ten Sing Bergen presentere sitt nye opplegg, et komplekst musikkdrama satt i scene av flere ressurspersoner som for en periode hadde jobbet tett med bergensgruppen. Studentprest Tor Eika, som bl.a. hadde hatt regien for og produsert flere store programinnslag på TT, fikk nå i oppdrag å skrive noe helt nytt for Ten Sing. Dette skulle bli lettere sagt enn gjort… 

Pressen jublet

Ten Sings nysatsing var en forestilling som ikke hadde noe sidestykke blant norske amatørkor: «Et spill om Mennesket» var uprøvet nytt, et multidrama som media satte pris på. Aftenposten skrev: «Ten Sing Bergen ga forsamlingen (3 500 tenåringer) en stor opplevelse som absolutt bør bli langt flere til del. Den virket sterk, den ga et overbevisende profesjonelt inntrykk.»  Bergens Tidende var også begeistret: «Utenforstående vil imponeres av den dyktighet det hele er gjennomført med og av de dimensjoner det har.»   Avisen Sørlandet anførte: «Det var et veldig inntrykk en satt igjen med etter 2 timer med Ten Sing Bergen. Det var et opplegg og en innsats så gedigen, så mettet med syns- og hørselsinntrykk at en mest ble overveldet. Gruppen hadde i alt det foretok seg en kvalitet av høyeste rang.»

Da Ten Sing Bergen presenterte forestillingen for bergenspublikumet, skjedde dette i den daværende storstuen i byen; Konsertpaléet. Søndag 27. august 1972 ble det to forestillinger i den store kinosalen. Den gangen fantes det kun en kinosal i Konsertpaléet, en sal som rommet over 1 000 mennesker. Billettprisene var anstendige; barn og skoleungdom 6 kroner, mens voksne måtte ut med 10 kroner per billett. 

«Vi har satset høyt, enda høyere enn i 1967»

Mennesket - uten Gud - er ikke fritt, bare prisgitt den onde makt... Det var et sterkt og utilsløret budskap Ten Sing formidlet i 1972.
Mennesket – uten Gud – er ikke fritt, bare prisgitt den onde makt… Det var et sterkt og utilsløret budskap Ten Sing formidlet i 1972.

I Ten Sings Souvenirprogram fra 1972 står det bl.a.: «Vi har satset høyt, ja mye høyere enn i 1967 – og vi er klar over at fallet vil bli stort dersom det ikke går som på forhånd tenkt. For 4 år siden (i 1968) visste vi tross alt sånn noenlunde hva vi gikk til. Det hadde nemlig Sing Outs suksess tydelig vist oss. Det program Ten Sing nå presenterer er noe uprøvet nytt, som vi håper og tror vil kunne gi publikum noe verdifullt og skape en ny giv for Ten Sing-bevegelsen.»

Ten Sings store problem

Etter min mening var det kun et problem med kjempeoppsetningen. «Et spill om Mennesket» ble i største laget. Forestillingen var meget ressurskrevende, utstyrsmessig var den utfordrende, på samme måte som logistikken var det. Det var heller ikke lett å finne egnete scener som kunne yte oppsetningen full rettferdighet. Nøkkelpersoner var blitt headhuntet til prosjektet, og Ten Sing ble av den grunn mindre fleksibel.

Dramatisk vending

Det var likevel et annet anliggende som skapte dramatikk i kulissene. Opphavsmannen Tor Eika hadde sine tanker om hvordan forestillingen skulle bli, og han hadde også erfaring fra tidligere storprosjekter. Å øve inn «Et spill om Mennesket» ble en krevende sak, både for lederne, orkesteret og kormedlemmene, og herr Eikas tålmodighet ble mer enn en gang satt på prøve da han forstod at koret ikke alltid var enig med ham i hvordan tingene skulle gjøres. Det ble også stilt spørsmål ved musikkvalget som en del medlemmer ikke var fortrolig med; Arthur Honegger (5. symfoni) og John Ylvisaker (Mass for the secular City). Flertallet reagerte også på Tor Eikas måte å lede øvelsene på. Noen måneder før premieren så det mørkt ut for musikkdramaet, da hadde Tor Eika fått nok, mer enn nok, og trakk seg like godt fra hele opplegget. Nå hadde innøvingen pågått i flere måneder, og tiden som var igjen til Tenåringstreffet var så kort, at det ikke fantes andre muligheter for Ten Sing enn å fullføre «Et spill om Mennesket». Og uten Eika kunne ikke gruppen presentere forestillingen, det var jo han som hadde rettighetene til produksjonen. Etter en del frem og tilbake kom Eika tilbake til prosjektet etter et noen uker, og innøvingen kunne fortsette. 

Annonse for første åpne forestilling etter Tenåringstreffet i Bergen.
Annonse for den åpne forestillingen i Bergen etter Tenåringstreffet.

Forestillingen var tung kost

«Et spill om Mennesket» ble en gedigen forestilling, og de unge Ten Singerne kom vel fra den krevende oppgaven. Budskapet var tung kost, manuset til dels dystert og utfordrende, og det gjaldt å konsentrere seg og la sanseinntrykkene synke inn over seg. For at musikkdramaet ikke skulle bli alt for tung kost, og oppleves som en for stor overgang fra det som hadde vært Ten Sings varemerke, nemlig et underholdende show med mål og mening, hadde koret gardert seg litt. En halvtimes «Musikalsk festreise» ble også innøvd, en frittstående programdel som ikke hadde noen som helst sammenheng med hoveddramaet.

En mastodont

«Et spill om mennesket» var en mastodont, en oppsetning i grenseland for hva et tenåringskor kan makte. Men selv om Ten Sing Bergen kom i mål med prosjektet, var det likevel noe som manglet. Forestillingen var for omfattende, for kompleks, og det ble for tungvint å reise rundt med den ressurskrevende oppsetningen. Kanskje var det største problemet likevel at musikkdramaet ble for annerledes i forhold til det Ten Sing-showet som folk hadde lært å kjenne? Det var ikke bare koret som trengte enklere ting å jobbe med, en del konsertgjengere savnet også det livsglade, showaktige og mer uforpliktende budskapet som hadde preget Ten Sings første år. Pendelen var i ferd med å snu. Ten Sing prøvde seg aldri mer på en tilsvarende gedigen og komplisert produksjon. Men «Et spill om Mennesket» ble en minnerik, imponerende og tankevekkende forestilling, det var det ingen som helst tvil om.  

Les mer om Ten Sing her.

Sjekk også den åpne Facebook-gruppen «Bergen Ten Sing jubilerer i 2017»

 

 

La andre få vite om dette innlegget..