Skomakeren ville dø med skoene på

Min far, skomakeren - 3. del

Skomakeren ville dø med skoene på 

Serie – Del 3

Les også: Første del av «Min far, skomakeren»

Fattern hadde yrkesstolthet og arbeidsglede, han var et menneske mange lyttet til og som man søkte råd hos; kolleger, arbeidstakere, kunder, naboer, venner og familie. Skomakermester Frank Steffensen hadde en lun måte å kommunisere på, og han hadde mye humor og selvironi. Han var aldri redd for å si hva han mente, og hans spørsmål og eventuelle motforestillinger var alltid velbegrunnet.

Skomakerens klovnerier

Han har vært død i 35 år nå, men jeg ser ham ennå for meg der han står i Lille Øvregaten og vasker butikkvinduet utvendig iført sine nylagede klovnesko, bestilt av Den Nationale Scene. Det var noen enorme pailabber som kunne få Langbeins tilsvarende til å se ut som småbarnssko. Fattern hadde fundert en stund på hvordan han skulle få til å lage kjempelange sko uten at de ville knekke, og de måtte være lange for avstanden i teatersalen var stor. Også de på bakerste rad måtte kunne se klovneskoene. Nå var han fornøyd med resultatet, men skoparet måtte testes først. Han kunne ikke levere dem til Den Nationale Scene uten å ha erfart at de virket. Så labbet han rundt i Lille Øvregaten, hilste på folk, stakk innom et par forretninger og handlet litt, før han gjøv løs på butikkvinduet med kost og vann. Selv overvar jeg seansen, og jeg må innrømme at det var morsomt, men at jeg også var litt flau. For dette var min far, og han var ingen klovn. Men var han det… på mer enn en måte! Men det var litt all right også, for fattern tok seg ikke selv høytidelig. «En god latter forlenger livet», sa han innimellom, og kanskje var det riktig, skjønt han ble jo ikke så veldig gammel. Noen måneder etter at han hadde fylt 68, var det brått slutt, men han fikk det som han ville, for han hadde ofte sagt at han ville dø med skoene på. Vel han hadde ikke skoene på da det skjedde, de hadde han nettopp tatt av seg, men han døde brått, og det var det han ønsket. Han ville ikke visne hen og være til bry for noen. Han ville bli husket for den han var, ikke for den han eventuelt kom til å bli hvis han ble syk, og det ønsket fikk han altså oppfylt. 

Lille Øvregaten 13, trolig i 1963/64. Dette var fatterns forretning. Det var butikkvinduet i første etasje som bl.a. omtales i denne delen. Det store skiltet over vinduet; "Vi flikker mens De venter" var det jeg som laget. Syntes det var bra den gangen. Det hadde visstnok en bra effekt. Fattern var i hvert fall fornøyd. www.johnsteffensen.no
Lille Øvregaten 13, trolig i 1963/64. Dette var fatterns forretning. Det var butikkvinduet i første etasje som bl.a. omtales i denne delen. Det store skiltet over vinduet; «Vi flikker mens De venter» var det jeg som laget. Syntes det var bra den gangen. Det hadde visstnok en bra effekt. Fattern var i hvert fall fornøyd. www.johnsteffensen.no

Året før han gikk bort, ble han intervjuet av en student som hadde fått i oppdrag å snakke med en skomaker og høre hans historie. Hvem denne studenten var, vites ikke, men etter fatterns død fant jeg en utskrift av en samtale som studenten hadde hatt med min far. Studenten skriver bl.a.: «Skomakermester Frank Steffensen forteller levende, med fin sans for humor, og jeg føler at jeg har gjort et meget verdifullt bekjentskap. Han er en hedersmann og en skikkelig håndverker av den gamle skole, slike som der i vår tid dessverre blir færre og færre av.»

Fattern forteller om sin far

Så lar han fattern fortelle, det er som jeg fremdeles kan høre ham snakke, jeg gjenkjenner klangen og tonefallet i stemmen hans, jeg ser for meg glimtet i øyet og det lune smilet som ofte lå på lur. I studentens notater forteller fattern videre:

«I dag kom det en ung gutt inn til meg på verkstedet og spurte om han kunne få begynne i lære hos meg. Han var fra Haugesund og så ut til å være en grei kar. Dessverre måtte jeg si til ham at han nok var kommet for seint til meg, for jeg regner ikke med å holde på så lenge at jeg kan påta meg ansvaret med å utdanne en svenn i faget. «Det var pussig at du kom i dag», sa jeg til ham, «for nå er det mange år siden sist en gutt kom og ba om å få begynne i lære. Her har vært tre jenter og spurt, men de sa jeg nei til.»

Les også: «Skomaker-høvdingen»

Den moderne skomakeren hadde midt på 1960-tallet mange maskiner til disposisjon. Bildet er tatt i verkstedet til min far, men det er to av hans ansatte som her er i aksjon med pussemaskinene. Fattern var syk denne dagen, og bildet ble tatt av meg til en særoppgave om skomakeryrket. Dessverre har tidens tann fart ille med kopien. www.johnsteffensen.no
Den moderne skomakeren hadde midt på 1960-tallet mange maskiner til disposisjon. Bildet er tatt i verkstedet til min far, og det er to av fatterns ansatte som er i aksjon med pussemaskinene. Skomakermesteren hadde sykefravær denne dagen, og bildet ble tatt av meg til en særoppgave om skomakeryrket. Dessverre har tidens tann fart ille med kopien. www.johnsteffensen.no

«Jeg tror ingen lenger føler at de kan lære noen opp i faget, de flinkeste er gjerne for gamle, og det de lærte i sin tid, er foreldet i dag. Den slappe rekrutteringen i faget skyldes først og fremst at dette er et fag som har arbeidet seg lenger og lenger ned på samfunnsstigen. Så lenge skomakerne også var garvere, tjente de bra, men da garverne skilte seg ut med egne bedrifter, gikk det smått og sikkert nedover med skomakerne. Ofte havnet de i økonomisk avhengighet til garverne som leverte materialer til dem på kreditt. Og overgangen til produksjon av nyvarer – fra reparasjon og lapping av skotøy, befestet situasjonen.»

Skomakeren sin glasskule

Intervjuet med fattern ble trolig gjort i 1978 eller 79. Da fantes det vel et dusin praktiserende skomakere i Bergen, mens det hundre år tidligere hadde vært langt mer enn hundre skomakere. Frank Steffensen forteller at mange av de som fremdeles er skomakere, kommer til å legge opp de nærmeste årene. Men selv om de fleste snart er ute av faget, vil ikke skomakerne forsvinne fullstendig: «Det vil alltid være bruk for folk med de rette kunnskapene og de rette maskinene som kan reparere skotøy, selv om såling og flikking blir mindre vanlig. Men det kommer til å bli betydelig dyrere enn det er i dag.» Det var som om fattern hadde en glasskule og kunne skue inn i fremtiden. I dag vet vi at han fikk rett. Nå fins det omtrent ingen skomakere igjen i byen, og blant dem som praktiserer i faget, fins det trolig også noen som mangler profesjonell utdanning.

Det var mange som i oppveksten spurte om også jeg skulle bli skomaker, om jeg en gang kom til å overta fatterns forretning slik som fattern selv hadde måttet gjøre etter sin far. Hvordan det foregikk, og hvorfor min far ble skomaker mot alle odds – og mot sin vilje, kommer jeg tilbake til. 

Les også de første delene av: «Min far, skomakeren» del 1 og del 2

Serien om skomakeren fortsettes med: «Da ukelønnen var 25 øre…».

 

La andre få vite om dette innlegget..