En lærers C-moment
John Steffensen forteller fra 1950-tallet
For dagens barn og unge virker det uforståelig, de er jo vant med levende film over alt til alle tider. Uten å tenke over det, der de blir underholdt av utallige fargerike videoer, tegnefilmer og dataprogrammer. Men slik som dette har det ikke alltid vært, og tiden uten disse elektroniske dippeduttene er heller ikke så forferdelig langt unna.
Les også første del: Gamle fru Bøs fotballmål
Da jeg gikk på folkeskolen på 1950 og 60-tallet, var det kjempestas da vi oppdaget at læreren ønsket å vise film for oss. Slikt var på ingen måte dagligdags, og mange lærere betakket seg for å utføre støntet. Filmfremvisning fortonte seg nesten som et C-moment. Å vise film for unger krevde betydelig pågangsmot, samt fingerferdighet ut over det vanlige, dessuten en god porsjon know how. Det var ikke enkelt å tre en celluloidfilm gjennom en 16 mm fremviser. I hvert fall ikke når man hadde 30 forventningsfulle og utålmodige elever i samme rom som enten fulgte intenst med i lærerens arbeid, eller som laget et himla spetakkel mens de ventet på at filmunderet skulle skje, at læreren skulle bli ferdig med forberedelsene. Var det lenge siden sist den voksne hadde brukt fremviseren, kunne man være 100% sikker på at noe kom til å skjære seg før eller siden. Som det at filmen røk, eller at den ene spolen ikke var blitt tredd i skikkelig med det resultat at all filmen lå i en eneste stor floke på golvet. Eller at filmen plutselig stanset slik at celluloiden brant opp i prosjektorens sterke lys, eller at filmen begynte å hakke eller rase av gårde fordi styresporene var ødelagt. At filmen hadde tusenvis av striper, huller og blærer, var normalt, og at filmen ofte var i sort hvitt gjorde ingen verdens ting. Ingen brydde seg om slikt. Verre var det om lyspæren tok kvelden før eller under visningen, og dersom man hadde ekstra utur, kom lille Per, som måtte grådig på do, til å snuble i nettledningen slik at fremviseren føk på golvet med et brak.
Celluloid
Det var med andre ord betydelig spenning knyttet disse dyrbare filmøyeblikkene, og der i mørket kunne vi så vidt ane lærerens angstfremkalte svetteperler, hans febrilske innsats med å få kontroll over metervis med celluloid på ville veier, med ditto fortvilte stønn, besvergelser og stygge gloser. Stakkars den eleven som da begynte å le, eller som prøvde seg med gode råd til løsning…
Et stort lotteri
Den som skulle se film på skolen, måtte smøre seg med stor tålmodighet. Det hele var egentlig et lotteri, for det var på ingen måte sikkert at filmen kom til å vare så lenge som den skulle, eller at filmfremvisningen i det hele tatt kom i gang. Det å vise 16 mm film var dessuten gjerne en «mannegreie». På skolen vår var det mannfolkene som var de modigste mtp. filmapparatets lunefulle finurligheter, men jeg er ikke så sikker på at kjønnet spilte noen som helst rolle. Det handlet vel så mye om sunn fornuft, om en stor porsjon tålmodighet, betydelig sindighet og fryktløshet ut over det vanlige. Den som intet våget, intet vant. Øving gjorde mester, selv om heller ikke det ga noen garanti for et vellykket resultat.
Utgått på dato
Filmene vi fikk se, var helst dokumentarfilmer som gjerne var gått ut på dato – dvs. at innholdet virket håpløst gammeldags. Sånn ble det gjerne når filmen var skolens eiendom, for 16 mm-filmer kostet flesk. Men heldigvis kunne skolene låne filmer via Statens filmsentral, men da måtte læreren være tidlig ute og bestille uker eller måneder i forveien. Var den voksne ekstra kul, kunne det hende at vi fikk se en tegnefilm. Men det hendte ikke ofte, og om det skjedde, hadde vi garantert sett filmen før. Kanskje hos en annen vågal lærer – eller året før – eller året før der igjen…
Les også andre del: Mobbet
«Dyret»
Noen lærere som ikke ville utsette seg for filmfremviserens uforutsigbare tilbøyeligheter, våget seg kanskje heller på baloptikonet. I dag vet de færreste hva et baloptikon er, men selv om det i sin tid var et revolusjonerende hjelpemiddel i undervisningen, var det mange pedagoger som betakket seg for å bruke «dyret». For et baloptikon var en gedigen sak, definitivt ikke noe man tok med seg under armen. Og om man tok med seg apparaturet inn i klasserommet, var det alltid spennende å se om læreren mestret mastodonten. Objektet som han ville at alle elevene skulle se samtidig, ble lagt under et lokk der gjenstanden ble belyst av kraftige lyspærer. Lyset som ble reflektert fra objektet, ble fanget opp av et speil inni apparatet og sendt videre til et lerret, en hvit vegg eller en flate. Var man heldig, hadde man en ren hvit vegg å vise bildet på, og ikke minst at det samtidig var mørkt nok i klasserommet til at man i det hele tatt kunne se det som dukket opp på den store flaten. Skulle bildet synes godt, måtte rommet avblendes. De første baloptikonene eller episkopene hadde ikke så kraftige lyspærer, noe som gjorde at bildet ble svakt, konturløst, blasst og veldig mørkt. Det var heller ikke alltid lett for læreren å vite hvilken vei objektet skulle plasseres i apparatet, for det som var opp, var ned, det som skulle til høyre måtte flyttes til venstre og motsatt. Det var heller ikke lett å finne et egnet sted i klasserommet, for avstanden til veggen måtte ikke bli for lang – heller ikke for kort, og apparatet måtte bygges opp med ørten bøker for at bildet skulle kunne treffe veggen, og elever som satt i veien, måtte flyttes på. Dessuten trengte man gjerne en skjøteledning, for i klasserommet var det ofte kun en eneste stikkontakt, laaaangt borte fra «dyret».
Som man skjønner, baloptikonet var heller ikke noe som ble brukt ofte. Da var det lettere å la gjenstanden som elevene skulle se, bli sendt rundt i klasserommet. Til slutt led baloptikonene nesten samme skjebne som dinosaurusene, de forsvant fra jordens, eh… skolens overflate. Siden har ingen sett dem. I hvert fall nesten ingen…
Les også om «Prylestraff i skolen»
Lysbildefremvisning og sprit
En tredje greie som var mye lettere å håndtere enn ovennevnte, var lysbildeapparat til bruk for bilderuller og enkle dias. Dette apparatet fikk plass i en liten koffert, og ble derfor brukt noe oftere. Men utvalget av lysbilder og lysbilderuller var begrenset, og bildearkivet ble heller ikke fornyet. Bruken av lysbildeapparatet bød imidlertid på en aldri så liten intelligenstest for læreren, rullen med bilder måtte plasseres i apparatet så vel speilvendt som opp-ned og bak-frem.
Etter hvert forsvant også disse apparatene ut av skolen, omtrent på samme tid som spritduplikatorene ble utfaset. Disse maskinene gjorde det mulig å trykke oppgaveark, prøver o.l. til alle elever der sprit inngikk som en viktig del av prosessen. Noen maskiner ble sveivet for hånd, andre gikk på strøm (noe som for øvrig var meget revolusjonerende). Underet var at det dukket frem blåkopier av de spesialskrevne originalene som maskinen ble foret med, kopiark som tydelig hadde vært i kontakt med sprit. En fremtredende, kraftig og noe emmen lukt, i tillegg til et trykk som var lyst blått, og som ikke alltid var like lett å lese. En stor ulempe var det dessuten at trykket eller skriften sakte, men sikkert, dunstet bort og forsvant etter en tid…
Les også «99,5% av elevene som fikk prylestraff, var gutter»
