Den første julegaven…

Min første julegave kjøpt for egne penger

Juleminne. På johnsteffensen.no


JULEMINNE

Den første julegaven

Min første julegave kjøpt for egne pengerJeg husker godt den første julegaven jeg kjøpte for egne penger. Den kostet 36 kroner og stod fremst i utstillingsvinduet i en glasstøyforretning på Vetrlidsallmenning. Jeg fikk øye på gjenstanden i slutten av november, og jeg var fast bestemt på at mor skulle få denne til jul.

Det var fremdeles tre uker igjen til julaften da jeg gikk inn i butikken og forkynte mitt ærend: Gullfatet fremst i vinduet. 36 kroner var mye penger den gangen, men så var det ikke noe hvilket som helst fat heller. Belagt med ekte gull rundt kanten. Trodde jeg.

Ekspeditrisen pakket fatet pent inn, og jeg gikk ut av forretningen stolt som en hane. I hendene holdt jeg verdens fineste julegave. Det var jeg bombesikker på.

Det var kun ett problem: Hele 21 dager gjenstod. Tre uutholdelige uker til julaften! Jeg skulle ønske at mamma kunne åpne gaven med det samme. Her og nå. Men det var liksom feil dato, 3. desember – og ingen spesiell begivenhet å markere heller. Jeg kjente på meg at jeg ikke kom til å holde ut, at jeg umulig kunne klare å bære på hemmeligheten så lenge…

Jeg gikk rastløs rundt min mor, var sprekkeferdig etter å vise henne julegaven, vise hvor flink jeg hadde vært, vise hvor stor pris jeg satte på henne. Men jeg visste at timingen var feil. Dette var ikke rett tidspunkt, ikke i dag, ikke i morgen, ikke i overmorgen – heller ikke om en uke eller to…! Det var ikke til å holde ut! Jeg måtte bare fortelle det! I hvert fall noe…

Så ble det slik at jeg røpet min hemmelighet. Ikke i sin helhet, men det faktum at mamma kom til å få verdens flotteste gave av meg til jul. At hun kunne glede seg… Men det hjalp liksom ikke det heller. Fikk ikke ro i sjelen for det. Det var komplett umulig å bære på hemmeligheten så lenge…

Mamma svarte at hun ønsket å forbli spent til julaften, og at hun ikke ville se gaven på forhånd. Litt skuffet ble jeg nok over svaret, men jeg ga ikke tapt for det… Etter lange forhandlinger (dvs. tyt og mas) fikk jeg et slags gjennomslag. Vi avtalte at jeg kunne fortelle hva som var første og siste bokstav i gjenstandens navn. Det var tross alt noe. Så kunne hun lure på hva det kunne være – i tre samfulle uker!

Da jeg skjønte at hun var klar til å høre gåten om hva jeg hadde kjøpt, tok jeg sats og sa: – Presangen begynner på «gull» og slutter på «fat». I samme øyeblikk som ordene ble sagt, hørte jeg hva jeg hadde gjort. Jeg hadde røpet hemmeligheten. Nå visste mamma hvilken gave hun kom til å få. Jeg ble svært fortvilet. Skikkelig krise.

Dermed var det å gå inn i nye forhandlinger. Og etter litt bedyret mamma at hun skulle klare å glemme det jeg hadde sagt, og at hun kom til å være skikkelig spent på julaften. Hun husket ikke lenger hva jeg hadde fortalt henne, og dermed var saken løst. Trodde jeg…

www.johnsteffensen.no

LES OGSÅ: «Besynderlige tante Annie» + «Det sikreste tegn på at nå var det ikke lenge igjen…»

 

La andre få vite om dette innlegget..