Kløverhusets julefryd – Et juleminne…

Abbott og Costello

Juleminne. På johnsteffensen.no


JULEMINNE

 

Det sikreste tegn på at nå var det ikke lenge igjen…

Filmmannen hadde sin egen 16 mm fremviser

Da jeg var liten, var det å se film noe av det kjekkeste jeg visste. I så måte var jeg ikke alene. Alle barn elsket film – i alle varianter. Det var topp når læreren kom drassende med 16 mm fremviseren – eller hentet oss til biblioteket, for å se film! Alle levende scener ble slukt med største interesse. Enten det dreide seg om samer som skiftet beite for reinsdyrene, eller rapport fra Lofotfisket tjue år tidligere – eller Helan og Halvan med sine mange stumme spillopper. Vi tålte endatil å stå i mange minusgrader, ofte i isende nordavind, for å vente på at filmer skulle vises på Kløverhusets fasade i desembermørket. Da stod vi som sild i tønne, bak politiets røde og hvitmalte tregjerder, og mellom oss og butikkfasaden patruljerte opptil flere konstabler frem og tilbake for å holde styr på ungeflokken.

Vi stod der så forventningsfulle. Mange hundre unger. Ofte mer enn en klokketime før fremvisningen startet. De som kom like før forestillingen, måtte ta til takke med svært så beskjedne plasser nede ved kaikanten. Dersom en ikke hadde en pappaskulder å sitte høgenhest på, så var det ikke mye en fikk se av herligheten. Vi hadde sett de samme filmene før. For dette var ikke første gangen at vi trosset snø, sludd, minusgrader og sterke vindkast for å bivåne svart-hvitt figurene som blafret over den hvite duken på butikkfasaden. De samme filmene om og om igjen. År ut og år inn. Det var «en høydare» når det plutselig dukket opp en tegnefilm i farger. Tilsvarende nedtur hvis filmen røk – eller strømmen gikk. Eller lampen på fremviseren tok kvelden. Da spredte det seg lettere panikk blant ungene. Ville forestillingen bli avlyst? Ble det ikke flere filmer i kveld? Tanken på at en kanskje måtte vente til neste søndag, før en kunne se flere filmer, var ikke til å holde ut.

Den største spenningen knyttet seg til årets nykomling. Hvert år dukket det opp en ny film som filmmannen hadde gått til anskaffelse av siden forrige jul. En av de gamle tegnefilmene hadde måttet vike plassen for den nye. Det gikk en tydelig summing gjennom ungeflokken når årets nykommer omsider dukket opp. Som regel som siste innslag i programmet. Og dersom en hadde gått glipp av fremvisningen, eller hadde kommet for sent, eller syntes filmene var utrolig morsomme… så kunne en trøste seg med at om en uke, neste søndag, var det enda en visning. Med de samme filmene. I den samme rekkefølgen. I den samme kalde nordavindstrekken. Og så krysset man fingre for at det ville bli opplett. At det ikke kom til å bøtte ned fra oven, slik at publikummerne måtte søke dekning under utallige oppslåtte paraplyer… Det var i så fall en mare for alle små barn som siklet etter å få med seg Chaplin, Helan og Halvan, Abbott og Costello, Woody Woodpecker, Hoppalong Cassidy, Svartepetter, Tom og Jerry eller Donald Duck – som føk over den hvite lerretsduken utenfor andre og tredje etasje på varemagasinets husvegg. Et uomtvistelig tegn på at julaften var like om hjørnet.

Abbott og Costello

 

 

La andre få vite om dette innlegget..

4 Kommentarer På “Kløverhusets julefryd – Et juleminne…”

  1. Innslaget ditt sier helt klart at tradisjoner er viktig, det var det den gangen akkurat som det er det idag. Selvom barna mine er voksne, vil de allikevel – om de har muligheten, se de samme tingene på TV som de så ifjor – og for 10-15 år siden. Filmens rom er flyttet inn, nesten litt trist …. Jeg husker også filmene på Kløverhuset, det var spennende i en førjulstid 🙂

    1. Ja, du har helt rett; Tradisjoner er viktige! Også hjemme hos oss er det visse ting som må gjøres nøyaktig på samme måte hver eneste jul. Det sitter liksom i ryggmargen at det er slik det skal være – og på ingen annen måte… Det blir liksom ikke jul uten! Filmene på Kløverhusets fasade hørte til en av mine faste juletradisjoner. Og fremvisningene på Blomstertorget kunne en bare ikke være foruten…

  2. Tradisjoner er viktig. Den ene datteren min jobber i butikk og har fått jobblisten sin frem til julaften. Hun var sjeleglad for å ikke jobbe lille julaften når «filmsnutten» om Hovmesteren går på TV, årets høydepunkt for mange av oss, også henne 🙂

    1. 🙂 Sånn er det bare… Selv om vi i dag har mulighet til å gjøre opptak av filmsnutten, slik at vi kan se den når vi vil, så blir det likevel ikke det samme. Den må liksom sees på rett dag og tidspunkt. Tradisjoner er merkelige greier. For ikke å si timingen… Takk for din fine respons!

Kommentarer er steng.