En fantastisk og helt sann historie

Hadde ikke min mor vært lydig og reist hjemmefra da stemmen talte til henne... Hadde ikke bussen ventet... Hadde ikke ovnen stått inntil sengen...

En utrolig hendelse…

Min bror var mye syk de første leveårene. Så kom jeg til verden, og meg feilet det ikke en ting. Frisk som en fisk.Dette er kort og godt en fantastisk historie. Det beste av alt: den er helt sann! 

Jeg er bare ett år gammel da dramaet utspiller seg. Min bror, Gunnar,  er nesten seks.

Han hadde vært mye syk de første leveårene. Så kom jeg til verden, og meg feilet det ikke en ting. Frisk som en fisk.

Likevel så pappa at mamma var sliten, så da jeg rundet ett år fikk han omsider overtalt henne; hun skulle slappe av hjemme en weekend. Han og pappas venn, Asbjørn, skulle ta oss gutter med på hytten…

Vi hadde ingen bil, så derfor tok vi bussen til landstedet lørdag morgen. Hytten lå ganske avsidesliggende til i Fana, et sted der det var ganske få bussavganger. Enda færre om lørdagen.

Mamma ble igjen hjemme. Hun likte neppe å miste kontrollen på oss to småbarn i over ett døgn, men hun visste at Frank, pappaen min, var en ryddig og flink ektemake som var sitt ansvar bevisst.

Snart skulle uventede ting hende. Etter noen timer hørte mamma en stemme si til henne: «Du må dra på hytten, for dette klarer ikke Frank og Asbjørn!»

Hun slo det hele fra seg og mente nok at dette kun var fordi det var uvant at vi barn for en gangs skyld ikke var under hennes kontroll. Det var vel kanskje heller ikke noen virkelig stemme hun hadde hørt? tenkte hun.

Men etter litt begynte hun å stusse for alvor… Hun holdt på ute i kjøkkenet da stemmen kom igjen enda tydeligere enn sist. «Du må dra på hytten, for dette klarer ikke Frank og Asbjørn!»

Atter en gang slo mamma det fra seg. Nå fikk hun jammen ta seg sammen. Klart at Frank og Asbjørn ville klare dette... Det var ikke fnugg av tvil hos henne.Atter en gang slo mamma det fra seg. Nå fikk hun jammen ta seg sammen. Klart at Frank og Asbjørn ville klare dette… Det var ikke fnugg av tvil hos henne.

Men så… om ettermiddagen, mens hun stod ute på altanen og så på livet på Bergen havn, kom stemmen igjen for tredje gang. Denne gangen svært så høy og tydelig. Hun snudde seg for å se om det fantes noen i nærheten som ropte på henne. «Du må dra på hytten, for dette klarer ikke Frank og Asbjørn!»

Nå skjønte mamma at det ikke var hennes egen fantasi eller frykt som stilte henne et puss. Stemmen var høyst reell! Det var noen som befalte henne at hun måtte dra på hytten, for dette ville ikke de to kameratene fikse. Troende som hun var, foldet hun hendene og bad: «Kjære Gud, hvis det er du som snakker til meg, og hvis det er din vilje at jeg skal dra på hytten akkurat nå, må du ordne det slik at jeg rekker frem i tide!»

Hun så på klokken. Om et par minutter ville siste bussen til landstedet forlate perrongen. Hun hadde ikke pakket eller kledd på seg, og dersom hun småløp hjemmefra til busstasjonen, ville dette ta bortimot 10 minutter. Da hun lukket døren bak seg, skulle bussen allerede ha kjørt for noen minutter siden.

Hun løp og løp gjennom byen. Mamma hadde dårlig tid. Hun hadde en buss å rekke, en buss som allerede skulle ha dradd sin vei. Hele tiden ba hun til Gud mens hun løp: «Kjære Gud, hvis det er din vilje at jeg skal reise på hytten for å hjelpe Frank og Asbjørn, må du la meg nå bussen!»

Hun hadde blodsmak i munnen da hun svingte inn på bussholdeplassen. Der var det tomt. Det vil si… det stod en buss igjen. På frontruten stod «Bontvedt». Nettopp den bussen hun måtte rekke!

Sjåføren stod med hodet i motoren. I samme øyeblikk som mamma entret bussen, steg sjåføren inn bak henne. Hun hørte ham si: «Hvis jeg ikke får start på bussen nå, må jeg få tak i en ny…» Han vred rundt nøkkelen… og bussen startet!

Det var mange og lange minutter der rutebussen sneglet seg av gårde mot Gimmeland. Det var cirka en kilometer fra busstoppet opp til hytten. Men hva var det som ventet henne der ute i utmarken? Hvorfor hadde Gud sagt at hun måtte dra? Hvorfor hadde bussen fått motorstopp? Hva var det Gud ville vise henne…?

Godt og vel en time etter at mamma hadde forlatt hjemmet, var hun fremme. Hun hadde sprengløpt gjennom utmarken, og nå skrittet hun svært så andpusten gjennom porten der pappa hadde hengt en kubjelle som varslet når det kom folk. Asbjørn og Frank satt ute og nøt sensommerkvelden. Straks tittet Asbjørn frem fra altanen. I det øyeblikk han får øye på mamma, utbryter han: «Gjett hvem som kommer, Frank?»

Mamma hadde liten tid. Hun måtte vite hvor vi gutter var. Pappa var lettere irritert. Han sa: «Kunne du ikke slappe av en eneste dag? Ta det helt med ro… vi har lagt guttene. De ligger oppe på soverommet!»

Mamma hadde ikke tid å svare. Bussen hadde ventet på henne. Hva var det nå som ventet i etasjen over…?.

I samme øyeblikk hun åpnet døren til soverommet, kjente hun en stram svilukt som fylte rommet. Hun så at stråleovnen hadde laget et stort svimerke (ca. 40 cm i diameter) i sengekanten til min bror. Hun dro straks ut støpselet, og fikk oss begge ut av rommet i en fart. Bare sekunder før min brors seng hadde tatt fyr… 

Hadde ikke min mor vært lydig og reist hjemmefra da stemmen talte til henne... Hadde ikke bussen ventet... Hadde ikke ovnen stått inntil sengen...Hadde ikke min mor vært lydig og reist hjemmefra da stemmen talte til henne… Hadde ikke bussen ventet… Hadde ikke ovnen stått inntil sengen…

Pappa lot være å male sengen helt til jeg selv ble så stor at jeg kunne forstå hvor nære det hadde vært, hvor lite som manglet på at jeg aldri hadde fått vokse opp. Pappa ville at vi skulle se hvordan Gud hadde sørget for oss, og hvor bra det var at mamma hadde vært lydig og reist da hun fikk beskjed om det.

Men historien stopper ikke her…

Det går førti år…

En dag forteller jeg denne fantastiske beretningen under en konsert i Åsane kirke. I salen sitter min fem år eldre bror. Etter arrangementet kommer han frem til meg og sier: «Det var min feil! Det var min feil at vi holdt på å brenne inne den gangen!»

«Hva mener du?» spurte jeg. Jeg hadde alltid forestilt meg at pappa hadde vært lite påpasselig da han lot stråleovnen stå på helt inntil sengen. Han måtte vel vite at slikt kunne starte en brann? En uansvarlig handling, hadde jeg tenkt.

Men nei, nå kom sannheten for en dag. Etter førti år!

Min bror fortsatte: «Det var ikke pappa sin feil. Han gjorde alt rett. Det var ikke han som slo på stråleovnen. Det var jeg! sa min bror. Du skjønner, fortsatte han… Frank og Asbjørn la oss tidlig, men jeg var ikke trett i det hele tatt. Jeg ville være lengre oppe, men det fikk jeg ikke lov til. Dermed ble det sengen for meg også. Men da pappa hadde forlatt rommet og sagt god natt, fant jeg frem noen Donaldblader som lå der. Jeg ville se litt i dem før jeg sovnet. Men det var ikke lys i sengelampen. Da fant jeg støpselet som lå på krakken ved siden av sengen. Så satte jeg støpselet i stikkontakten. Da kom det lys i leselampen, og jeg var såre fornøyd. 

Men samtidig var det også noe annet som skjedde… Stråleovnen fikk strøm, fordi leselampen og ovnen var koblet til samme forgreiner. Etter litt sovnet jeg…. Det kunne ha vært for aller siste gang.

Hadde det ikke vært for mamma….»

«Hadde det ikke vært for Gud…!»

Nå kom sannheten for en dag... Etter førti år!

Fortalt av John Steffensen

  

 

La andre få vite om dette innlegget..