Ett brød for to uker

Til slutt klarte ikke pappa å holde seg. Han utbrøt: "Nå tror jeg jammen du har spist 20 skiver!"

Historiens evne til å gjenta seg

Det er pussig hvordan historien gjentar seg, enda personene og situasjonene ikke er spesielt like. Det fortelles om USAs kanskje mest kjente befal under andre verdenskrig, pansergeneral Patton, at han hver gang de skulle møte fienden til kamp på en slagmark, alltid konsulterte historiebøkene for å finne ut om det var andre som hadde møtt hverandre til kamp i samme område. Enda Pattons hær var ganske forskjellig fra alt det andre som historiebøkene kunne berette om, fordi tanks ikke var oppfunnet da de ulike slagene var blitt utkjempet, så var Patton likevel opptatt av det som historien kunne lære oss. Hva hadde vært smart å gjøre? Hva hadde feilet? Hvorfor hadde den ene parten vunnet? Hva var det som gjorde at de andre soldatene tapte? Osv.  Det han kunne lese ut av dette, tok han med seg i forberedelsene til sin egen kamp med stridsvognene, selv om ingen noensinne hadde utkjempet slag med tilsvarende materiell. Patton gikk til historien – og han lærte av den. Nettopp fordi han visste at historien har en egen evne til å gjenta seg, at menneskene aldri synes å lære av sine feil. Tenk om vi hadde vært mer ydmyke overfor det som historiebøkene kan fortelle oss…!

Til slutt klarte ikke pappa å holde seg. Han utbrøt: "Nå tror jeg jammen du har spist 20 skiver!"Nå er dagens lille livserfaring veldig fjernt fra det som Patton praktiserte. Men det viser likevel en viktig side; historiens evne til å gjerta seg. Om enn i en litt annen setting…

Det var min bror som hadde med seg en kamerat på hytten. Ikke vet jeg hva han het, ikke husker jeg hvilket kameratforhold de hadde, men jeg husker at han var ganske fyldig. Litt vel blubben kanskje. Han skulle bo sammen med familien vår på hytten i to uker. Det ble første og siste gang for hans vedkommende. Gutten var sikkert grei han, men han hadde en side som snart ble veldig tydelig. Han var svært glad i mat, særlig brødmat! Problemet var bare at han kun hadde tatt med seg ett eneste brød hjemmefra, enda mammaen og pappaen hans må ha visst hvilken storspiser han var. Jeg husker at min far satt ved kveldsbordet og så gjesten lange innpå den ene skiven etter den andre. Til slutt klarte ikke pappa å holde seg. Han utbrøt: «Nå tror jeg jammen du har spist 20 skiver!» Svaret han fikk var mildt sagt overraskende. Den unge gutten virket faktisk fornærmet. Han himlet med øynene og svarte kort og kontant: «20? Nei, jeg har spist 32 skiver!» svarte han i en litt brysk tone. 

Guttens store næringsvett hadde ikke trengt å bli problematisk, hadde det ikke vært for følgende: 1) Vi hadde ikke bil. 2) Det var 12 kilometer tur retur til butikken. 3) Buss gikk kun fire ganger om dagen. Dessuten hadde gutten bare tatt med seg ett eneste brød. For 14 dager! Det ble med det ene feriebesøket for hans vedkommende….

Ti – tolv år år senere gjentar historien seg på sett og vis. Vi har fremdeles ikke bil. Bussen går nå fem ganger om dagen. Og det er fremdeles like langt til butikken. Atter en gang har vi feriegjester på hytten; to stykk. Mor og sønn. Atter en gang har gjestene kun tatt med deg ett brød (og ikke noe annet) til felles husholdning. For 14 dager. Gjestene sjekket inn på vårt «hotell», må vite, I hvert fall kan det virke som om det var slik de tenkte. Også denne gangen var det far som reagerte. Han syntes ikke om at feriegjestene ikke bidro mer til felles husholdning, for det var han som måtte ta med seg en alle varene på bussen etter jobb, og det var han som måtte bære maten gjennom skog og mark. Det hadde ikke skadet om gjestene hadde bidratt noe mer. Særlig fordi det var så langt til butikken, og fordi vi ikke disponerte bil. Men far beklaget seg ikke. Likevel vet jeg at dette irriterte ham… Kanskje fordi han følte at dette var noe han hadde vært med på før? Noe om historiens evne til å gjenta seg…   

La andre få vite om dette innlegget..