Juleminne. Om ikke å se sitt publikum an…

Märklintoget gjorde runde etter runde

Et juleminne

… eller mitt forhold til en stor pedagog

Märklintoget gjorde runde etter rundeMin aktelse for mor og far har såvisst ikke avtatt med årene. Det er cirka tretti år siden de begge gikk bort, men minnene er fremdeles like levende. De var på mange måter nokså ulike de to. Mor var altoppofrende og satte barna fremfor alt og alle. Det lille hun tjente, brukte hun stort sett på oss gutter. Vi hadde det svært godt hjemme. I så måte var jeg heldig. Omsluttet av grenseløs kjærlighet og oppriktig godhet fra begge mine foreldre.

På samme måte som mor var utrolig gavmild og hadde som motto at «en hånd som gir, blir aldri tom», så var far tilsvarende streng og grensesettende. Han var aldri sur eller kjeftete, eller humørsyk på noen som helst måte, han bare satte grenser tydelig og kjærlig. Han var en stor pedagog, selv om det på ingen måte var hans profesjon. Det var bare medfødt, og han visste nøyaktig hvordan han skulle håndtere oss barn.

Han var tålmodig og viste oss stor tillit. Som da jeg hver eneste jul fikk boltre meg i det eneste utstillingsvinduet han hadde i sin lille skobutikk. Skulle kundene få kjennskap til hans store skokolleksjon, måtte han stille dem ut – omtrent alle som en… Nå var det egentlig ikke ille. Det bare føltes slik… Han lesset på med sko i butikkvinduet, og det var sjelden plass til andre ting, som dekorasjoner… eller mitt elektriske Märklintog. På skinner må vite… Hos Wallendahl hadde de tilsvarende hver eneste jul – i hjørnevinduet mot Strandkaien. Et fantastisk toganlegg med skinner på kryss og tvers, signalanlegg, flere lokomotiver og en mengde vogner, stasjoner, mennesker, biler, båter, fjell, vann og snø. Alt automatisert med tog som stanset på stasjonene – eller for å slippe andre elektriske farkoster forbi på skinnegangen.

Også mitt tog ønsket jeg skulle funkle på tilsvarende måte – i fars skobutikk i Lille Øvregate. Jeg foreslo det for ham, og han samtykket. Uten å nøle. Men da jeg antydet at han muligens måtte ha færre sko i vinduet, satte han foten ned. Skinnegangen måtte ikke medføre at antall sko ble redusert. Dermed ble kompromisser inngått, og så la jeg ut min lille runde skinnesløyfe mellom vindusglasset og utstillingens bakvegg. Det var bare så vidt det gikk. På centimeteren, Trasnsformatoren fikk jeg ikke plass til. Den måtte stå på eget  bord i butikken. Og på vindusruten hang en plakat med «Togtider».

Noen måtte imidlertid kjøre Märklin-banen. Far hadde definitivt andre ting å gjøre enn å være lokfører eller stasjonsmester. Det hadde jeg også forresten, i hvert fall den første del av dagen. Men straks skolen var ferdig, toget jeg bokstavelig talt opp i Lille Øvregate for å sette i gang toget. I henhold til «Togtidene» på plakaten. Til min store skuffelse fantes det aldri noen kø foran vinduet, aldri noen som stod og ventet på at toget skulle starte sin ene runde. Enda det stod på plakaten. Vel på plass var det å starte toget, og la det kjøre runde etter runde med skolisser, skokrem og skohorn som last.

Runde etter runde, time etter time, men sjelden med noe publikum. De som stanset opp et øyeblikk, gjorde nettopp det; et øyeblikk… Ikke for å se på toget, men for å studere skoene. Bak bakveggen kunne de kanskje skimte den lyse luggen til kjuagutten på 10-11 år som stod og styrte toget. Hver eneste dag før jul. Så lenge han gadd. For… han gikk fort lei da ingen tok seg tid til å se nærmere på vidunderet. Det som stanset var derimot toget. Enten fordi det sporet av lengst fremme mot glassruten, og pappa var den eneste som evnet å strekke seg så langt – eller det stanset fordi kjuagutten fikk andre lyster, og valgte å gjøre andre ting som var enda mer spennende. Som å spille dukketeater i forretningens inngangsparti. Også dette med pappas velsignelse. Og med plakat på utsiden som kunngjorde «Forestillingstider»… Ikke med den minste antydning til kø… Men det var for så vidt ikke noe nytt…Det gjorde forresten ikke noe heller, for den unge dukketeatersjefen hadde ikke noe manus… han tok forestillingen på sparket og improviserte i et bankende kjør. For hvem…? Aner ikke… Han kunne nemlig ikke se sitt publikum fra der han styrte sine to hånddukker. Han så definitivt ikke sitt publikum an. For den saks skyld…  

La andre få vite om dette innlegget..

2 Comments on “Juleminne. Om ikke å se sitt publikum an…”

  1. Jeg må innrømme at jeg hadde glemt det toget ditt i skobutikkvinduet, men jeg husker ennå toget hos Wallendahl, Også filmene vi så på veggen til Kløverhuset, Walt Disney, Helan og Halvdan med flere. Disse fremsyningen ble jo senere flyttet ut til Holbegsallmenningen, på hjørnet til gågaten. Det er virkelig godt å ha disse minnene fra tiden før TV og PC.

    1. Ja, det er helt sant! Dette er gode minner for oss. Vi var ikke så godt vant den gangen. Det var ufattelig lenge mellom hver gang vi kunne se en film eller lignende. Derfor gikk folk mann av huse når de ble vist gratis i byen. Da var det stapp fullt – både på Strandkaien og på Holbergsallmenningen. En måtte være tidlig ute om en skulle ha håp om å få se noe som helst.
      Takk for din fine tilbakemelding 🙂

Comments are closed.