– Får bare ha en inne…

Geir

For femti år siden da fjernsynet gjorde sitt inntog, fikk det nye mediet enorm oppmerksomhet. De som ikke hadde TV, og det var omtrent hver eneste nordmann, var svært opptatt av dette nye. Nrk hadde kun en times sending hver dag, og bildene gikk i svart-hvitt. Ofte via knøttsmå TV-skjermer. Det stod tett i tett med mennesker utenfor radio- og TVbutikkene. Ofte stod de bare der og glodde på et trøtt prøvebilde, et stillbilde med diverse streker, punkter og firkanter i ulike varianter, eller man betraktet gullfiskene som svømte rundt i et akvarium. Det samme akvariet hver dag. De samme fiskene. I svart-hvitt!

Da den gylne timen kom, og et TV-program gikk på luften, var det omtrent umulig å få plass foran butikkvinduene. En del forretninger hadde som ekstra service, lagt lyden ut på gaten til publikum, via en bitte liten høyttaler langt oppe på veggen. Fjernsynet var på alles lepper, men de færreste hadde råd til nyvinningen. Ikke sikkert de klarte å få inn noe TV signal heller, om de først gikk til anskaffelse av et Schaub Lorentz, Normende, Telefunken, Blaupunkt, Tandberg eller Radionette TV.

Jeg bodde i en stor bygård med 30 leiligheter den gangen. Vi var tre gutter på samme alder i huset; Geir, Stein og John. Enda vi bodde i samme bygning, gikk vi på tre ulike folkeskoler. Skolegrensene var ikke akkurat trukket med tanke på barna.

Geir

Det var Geir som fikk TV først. Vi andre hadde nesegrus beundring og syntes han var kjempeheldig! Tenke seg til… noen hadde TV i huset vårt! Det var foreldrene til Geir som hadde spandert tusenlapper på det nye vidunderet. Med ett var Geir blitt førstevalget for oss begge. Hver dag når det nærmet seg sendetid, toget vi opp i sjuende etasje og ringte på døren hans. Fikk vi komme inn? Kunne vi få se dagens program?

Jeg glemmer det aldri… Geir som sto der i døråpningen, klar til å velge: «Får bare ha en inne hos meg.». Snart ville den heldige ta del i herligheten, mens den andre slukøret måtte returnere med uforettet sak og tårer i øynene – med Geirs ord jallende i øret: «Får bare ha en inne…»

Jeg vet ikke helt. Følte det var jeg som gikk flest bomturer. Som regel kom Stein meg i forkjøpet. En var allerede inne i varmen og satt klistret fremfor prøvebildet. Eller gullfiskene. Så utrolig ydmykende å bli forkynt budskapet: «Får bare ha en inne…»

Så kom dagen jeg aldri glemmer. Det var en hvilken som helst dag, en dag jeg håpet å være Geirs ene utvalgte… Jeg slengte ranselen fra meg og styrtet inn i stuen. Mot alle odds; mamma var ikke hjemme. Jeg skulle akkurat til å stryke på dør igjen, da jeg plutselig ble var noe som ikke hadde vært i stuen tidligere. Jeg stanset opp og kjente blodet bruse i årene, kalde ilinger for nedover ryggsøylen. Der stod det. Et flunkende nytt TV-apparat. Stilrent, elegant, smekkert, med edeltre på sidene. ITT – verdens beste fjernsyn! Verken mer eller mindre. Mye stiligere, mye tøffere og ikke minst betydelig bedre enn Geirs. Og større…! For alt i verden større! Minst en hel tomme! Det føltes som hundre…. minst! Vi hadde kjøpt TV! Tenke seg til… vårt eget TV-apparat med prøvebilde, gullfisker og en hel times svart-hvitt sending! Og best av alt; slippe å høre det nedslående budskapet hver bidige dag: «Får bare ha en inne…» Mamma og pappa hadde registrert hvor skuffet jeg til stadighet ble, når Geir hoverte med sitt fjernsyn og kunne velge hvem han ville begunstige! Og vrake. Fra dette øyeblikk skulle jeg slippe ydmykelsen… Nå hadde vi verdens beste fjernsyn med mye skarpere bilde enn Geirs. Og mye, mye, mye større skjerm. Minst en hel tomme!

 

 

 

La andre få vite om dette innlegget..

2 Kommentarer På “– Får bare ha en inne…”

  1. Husker godt den tiden, ja. Også den TV-en dere hadde. Så mange barne-TV episoder, og også detektimen fredager der. Det var skikkelig koselig. Gode minner som er vært å ta vare på.

    1. Ja, det var kjekt! Synes min mor var svært flink til å ta vare på oss! Hun hadde alltid noe godt på lur mens vi så på TV. Hyggelig at du har gode minner fra den tiden, Jostein. Samt at du responderer på innlegget! Hjertelig takk!

Kommentarer er steng.