Helten som burde ha vært innesperret…

Helten som burde ha vært innesperret

Helten som burde ha vært innesperretJeg møtte ham mange ganger da jeg var barn. Jeg kjente ham ikke, bare gjenkjente ham på gaten. Ofte hørte jeg ham lenge før jeg fikk øye på ham. Da skygget jeg banen, gikk over på det andre fortauet. Møtet med den lille, korpulente og støyende skikkelsen var ubehagelig. En kunne aldri vite hva han fant på. En anelse vill i blikket, nærmest desorientert. Alltid kontaktsøkende. Studerte enhver han møtte. Plutselig, uten noe forvarsel, kunne han stanse opp ved en tilfeldig forbipasserende. Så skjelte han vedkommende ut etter noter. Han brølte! Ordene flommet ut av munnen hans. En blanding av norsk og tysk. Mest norsk. Han fektet voldsomt med armene og kunne tidvis være svært nærgående.

Jeg så ham aldri slå noen, men oppførselen var truende og opplevdes svært ubehagelig. Stakkars dem som ble utsatt for hans vrede. Da han gikk bortover gaten, kom han med stadige utbrudd, gjerne tre – fire ganger. Jeg kunne ikke forstå at denne mannen skulle ha lov til å oppføre seg slik. Han skremte jo vannet av de fleste, ikke minst dem som aldri hadde sett ham før. Og en liten gutt som som skygget banen hver gang han kom. Hvorfor arresterte ikke politiet ham? Hvorfor skulle han ha lov til å oppføre seg slik, dag ut og dag inn…? Hvorfor var det ingen som anmeldte ham?

Spørsmålene var mange, og jeg fikk det ikke til å stemme. Det var vel ikke slik en skulle oppføre seg i møtet med andre?

Denne mannen burde ha vært buret inne. I fengsel eller på lukket avdeling. Samfunnet burde skjermes for sånne som ham. Tenkte jeg.

En dag jeg gikk tur med min far, kom villmannen gående mot oss. Han var stille, hadde ikke kommet med noe raseriutbrudd. Jeg klemte meg inn til tryggheten, den sterke pappaen min. Ville den brautende typen brøle mot pappa også? Han passerte oss uten at noe hendte. Da åpnet jeg meg for min far. Fortalte hvordan mannen pleide å oppføre seg, og at han burde ha vært innesperret. Jeg var redd ham, og jeg tror ikke jeg var alene om å føle det slik heller.

Da fortalte pappa noe som fikk meg til å se på den brølende og sinte mannen på en helt annen måte. I løpet av få setninger hadde pappaen min bidratt til at mannens status endret seg totalt. Fra å være et psykiatrisk tilfelle som representerte en fare både for seg selv og omgivelsene – til det å bli en helt! En virkelig helt! Da pappaen min var ferdig å fortelle, og alle mine spørsmål var blitt besvart, var mannen blitt min helt! Helt i orden at han holdt på som han gjorde. Skremmende – la gå, men også svært forståelig…

Han var blitt arrestert av Gestapo under krigen. Sammen med en del venner hadde han holdt på med illegalt motstandsarbeid. De unge mennene motarbeidet vernemakten (tyskerne) så godt de kunne. Lagde ulovlige plakater, flygesedler, utførte sabotasjer m.v. Så var han blitt arrestert. Ikke de andre. I Gestapohuset hadde de forhørt og torturert ham på grusomt vis. De ville vite navnene på dem han hadde samarbeidet med. Men mannen ville ikke røpe noen av dem. Han holdt tett, dag etter dag, enda han ble utsatt for den verst tenkelige tortur. Påkjenningen hadde blitt så stor, at det hadde satt varige spor i sinnet hans. For at de andre skulle gå fri, ble han selv ødelagt for livet. Gestapistenes tyske gloser hadde brent seg fast i hukommelsen. De brutale forhørsmetodene likeså. Brølingen, truslene…. Det var derfor var han blitt slik han var…. Påkjenningen hadde vært så voldsom at han var blitt mentalt forstyrret. Når han gikk på gaten, kunne han møte mennesker som lignet på enkelte av torturistene – eller en som kunne assosieres med det umenneskelige han hadde gjennomlevd.

Nå var mannen en helt i mine øyne. Jeg byttet ikke mer fortau da jeg så ham komme, for nå nøt mannen min største respekt! 

 

La andre få vite om dette innlegget..