Ikke helt som den engelske fugledamen…

«The Bird Lady» – damen som bodde med fuglene

Ikke helt som den engelske fugledamen…

Når jeg betrakter fuglene som hekker rundt huset, flyr tankene bokstavelig talt til «The Bird Lady», den eksentriske Gwendolen Howard – eller Len Howard som var hennes forfatternavn. I 1952 utga hun boka Birds as individuals, og året etter kom den i norsk utgave. Da Len Howard var godt og vel førti år gammel, flyttet hun fra London til en hytte i landsbyen Ditchling (i Sussex). Her slo hun seg ned og kalte like godt hjemmet sitt for «Bird Cottage». Dette ble hennes bosted resten av livet – alene med svært mange småfugler. Særlig kjøttmeisene fikk hun et nært forhold til. De fløy fritt omkring i huset hennes, og hun fikk etter hvert nærkontakt med de fleste av dem. De satt på skrivemaskinen når hun skrev, de kravlet på hendene hennes, i håret, på skuldrene, og hun matet dem fra hånden. 

Resten av livet viet Len Howard seg fulltendig til fuglene sine. På soverommet hengte hun opp esker på veggene der kjøttmeisene yndet å sove, og etter hvert klarte hun å holde regnskap med hvem som var hvem. Hun var svært dus med fuglene. Det grøsser i meg når jeg tenker på hvordan det må ha sett ut inne i hennes bolig, men så isolerte hun seg også fullstendig sosialt. Folk var uønsket, og de som våget seg i nærheten av hennes spøkelsesaktige «Bird Cottage», ble møtt av et skilt som forkynte «Ingen adgang. Fugler hekker.» Len levde svært så tilbaketrukket, men hun konverserte med fuglene sine hele tiden. De forsto henne, og hun forsto dem. Hun var skråsikker på at fuglene hadde ulike personligheter, noe som senere er blitt stadfestet gjennom forskning.

På en engelsk bloggside fant jeg en kommentar (2014) fra en av dem som husket den eksentriske fugledamen som døde i 1973, 79 år gammel.  På bloggen skriver leseren Sally Bell blant annet: 

«As a small child during the war I lived with my grandparents at Lane End, Spatham Lane, and used to go past the Bird Lady’s gate to visit my two ‘aunties’ at Old Yard Cottage’. That was 1947 or so. A rather spooky place with a gate that seemed never used, with huge overgrown hedges almost obscuring it. A hand written note ‘no entry. birds nesting’. and (probably ‘keep out’ as well). I was always told to be very quiet as we went past which added to the mystery and spookiness to a seven year old. She was well known, if only by rumour, as being able to talk to the birds. The world needs more people like Miss Howard!»

Selv er jeg ikke noen ornitolog, men jeg synes det er artig å følge med i fuglelivet – på avstand. Aldri i livet om jeg kunne tenke meg å ha kjøttmeiser og blåmeiser flagrende rundt ørene inne i huset, men utenfor vinduene, i naturen der de hører hjemme, er det greit. Jeg har tre fuglekasser, og siden sist har jeg fått enda en leieboer i kassene. Fluesnapperen i A og blåmeisen i C har jeg allerede skrevet om, men nå har jeg også fått leieboere i kasse B, et kjøttmeis-par. Flere fuglekasser har jeg ikke, men jeg har min fulle hyre med å følge med i fuglenes liv og levnet. Om enn på avstand, likevel ikke lenger unna enn at jeg kan kan betrakte dem med mitt blotte øye. Og tro meg; det er koselig, for det er en forunderlig fugleverden som åpenbares like utenfor husveggen min.

Les også: «Oppskrift på meiseboller»

Les mer om «Meisenes merkverdigheter»

 

La andre få vite om dette innlegget..