Illusjoner av fremskritt
Det blir sånn med de fleste forandringer – eller nytenkninger, de har en tendens til å romme absolutt alt. En skal liksom vise at en er i stand til å fornye seg, og da blir det ikke måte på kursendring. Doseringen blir gjerne i meste laget, og så er det heller ikke sikkert at det nye fungerer spesielt bra. Men det synes underordnet, det viktigste er at det er nytt! En vil ikke bli beskyldt for å være kjedelig – eller gammeldags. Det er det verste stempelet en kan få. Som om alt det “gamle” er bortimot ubrukelig – eller moden for historiens skraphaug. Folk som levde før, hadde vett og forstand de også, noen ganger mye mer vett og forstand enn den fremadstormende generasjonen er villig til å ta inn over seg. For de unge kan fremstå som verdensmestre, i hvert fall for en stund, inntil også de må ta inn over seg at alle nymotens greier kanskje ikke var så smarte eller gjennomtenkte likevel.
Politikere hjemsøkt
Politikere er særlig utsatt for det å bli kalt sidræva og bakstreversk. Det virker som om de fleste av dem har et sterkt behov for å markere at de er i stand til å tenke nytt, livende redde for å bli beskyldt for å gjøre “same procedure as every year”. På enkelte områder synes reformiveren å være sterkere enn seksualdriften. Det holder å nevne skolen, der det hele tiden må tenkes nytt – eller rettere sagt tenkes om igjen, for mye av det som skal prøves igjen, har jo vært forsøkt før. Ikke bare en gang – eller to… Heller ikke da fikk en det til å fungere, men overfor en slik erkjennelse synes mange politikere å være hørselshemmet eller døv….
Statsbudsjettet er også en greie som lett gis usaklige karakteristikker både av politiske motstandere og media. “Dette var et kjedelig budsjett”, “Lite eller intet nytt…” floskler som går igjen i tilbakemeldingene.. Jeg tror dette stresser politikerene, de får nemlig raskt en påtatt iver etter å skape forandring – for forandrtngens egen skyld. Ikke fordi det er strengt talt nødvendig, men fordi noen har klare forventninger om at nytenkning må til. Så var det heller ikke sikkert at det var nettopp dette kritikerne hadde tenkt seg. De ville heller at det skulle skje nye ting på andre områder. Noen blir aldri fornøyd, uansett hvor en snur seg er ræven bak.
Jeg kan skrive side opp og side ned om dette fenomenet eller denne tilbøyeligheten, men det vil føre for langt her. Likevel kan jeg ikke dy meg for å nevne enda et område der reformiveren har gått i ekspressfart, der nye ting er blitt innført nesten over hele fjølen. Da tenker jeg på radio, selv om TV også er smittet av basillen. Jeg har alltid lyttet til “Bergen lokal” eller “NRK Hordaland” som det visstnok heter nå. (En skifter jo navn stadig vekk, så det skal godt gjøres å følge med i svingene. Endringene i navn og sendetidspunkter skaper en illusjon av fremskritt. En er da kreative må vite.)
Programverter i studio
Foruten nye navn og nye sendetider – og nye måter på å presentere både det ene og det andre på – alt fra nyheter og vær til aktuelt magasinstoff, så er jeg møkka lei det forutsigbare i at det som regel må være to eller tre programverter i studio. Der en tidligere hadde en person å forholde seg til, der han/hun oftest holdt seg til saken, blir vi nå tause vitner til all verdens fjas og mas og tull og tøys fra diverse programledere. Ofte en svært så intern form for humor, morsomheter som kan fungere overfor noen få utvalgte – som regel de som selv sitter i studio. De småkrangler, mobber hverandre, flørter eller kommer med personlige opplysninger som er komplett uinteressante for lytteren.
Vær så snill, slutt med dette tøvet! Alt for ofte kommer de svært langt ut på viddene, og de siste som skjønner at de har dradd spøken for langt, er studiovertene som innbiller seg at lytterne finner disse tåpelighetene artige. Totalt sett er 19 av 20 innspill meningsløst vrøvl. Spar oss for slikt internt tøv og tomprat, la oss slippe å bli innviet i hver enkelts tilbøyeligheter – deres personlige vaner og uvaner – alt fra leggetider til når en står opp om morgenen. Det er heller ikke interessant å høre hvem av vertene som drikker kaffe eller te – eller hva de bruker fritiden til. Dette er sikkert greit nok for de som kjenner den enkelte godt fra før, men dette gjør det store flertallet av lytterne definitivt ikke. Det er ikke dette vi gidder å høre på…
Selv lytter jeg nå meget sjelden på NRK Hordaland, for jeg har skiftet kanal – og angrer bare på at jeg ikke gjorde dette for lenge siden..
Favorittprogrammet “Her og nå” lytter jeg heller ikke lenger til. Plutselig fant NRK ut at programmet skulle få ny sendetid, som for å anskueliggjøre at statskanalen evner å tenke nytt og dermed også oppfylle NRKs image om å være nytenkende og progressiv. Så ble “Her og Nå” flyttet fra kl 15.00 til 17.00, til et tidspunkt hvor undertegnede ikke lenger er i radio-modus. Dessverre.
[button link=”https://johnsteffensen.no/2013/05/fristen-for-jubellabyrinten-er-3-juni-2013-bli-med-da-vel/” color=”red”] Prøv jubellabyrinten nå![/button]