To dyreskjebner og litt til…

Kompis er vel 19 måneder gammel. (Foto: johnsteffensen.no)

Hundeliv                      

«Kompis» og «Jakk» – to dyreskjebner med 50 års mellomrom

Mange barn får ofte et spesielt forhold til dyr. Her er "Kompis" sammen med ett av barnebarna våre. (Foto: johnsteffensen.no)I årenes løp har vi holdt mange dyr i vår familie. Da jeg var barn, bodde vi i en stor sentrumsleilighet der katte- og hundehold var forbudt. Men kjæledyr ble det likevel, både undulater, skilpadde og gullfisker. Jeg var liten den gangen og hadde ikke særlig forstand på hvordan de ulike dyrene oppførte seg. Skilpadden, som jeg fikk av en tilfeldig forbipasserende, ble snart bokstavelig talt ganske «innesluttet» der han trakk hode og føtter inn under sitt harde skall og ble værende slik i dagevis. Det hjalp ikke å banke på skallet etter kile ham på kroppen, han forble i gjemmestedet sitt. Spiste og drakk gjorde han heller ikke, og etter få dager måtte jeg erkjenne at skilpadden var død. Dermed ble den kastet i søppelsjakten og brent. Senere lærte jeg at det som hendte med skilpadden, var en helt naturlig «oppførsel», for skilpadder har det med å gå i hi for lengre perioder, og da trekker de seg inn i skallet. Akk ja, skapningen fikk en heller ublid skjebne der den ble lempet fra 7. etasje ned gjennom søppelsjakten – og kremert i vaktmesterens fyrrom…

Siden ble det flere kjæledyr på oss. På hytten lokket vi til oss diverse katter og hunder fra de fastboende i nabolaget. Det var min mor som var «magneten», det var hun som alltid hadde med seg uimotståelige godsaker som hun med største selvfølgelighet serverte naboenes forbipasserende kjæledyr. Vips hadde vi fått diverse katter og hunder som stadig sjekket oss opp når vi ankom hytten. Hos oss fikk de firbente førsteklasses mat og betydelig oppmerksomhet, noe de neppe var vant til andre steder. Far var ikke begeistret for dette opplegget, han protesterte og sa at vi ikke fikk lov til å ta dyrene inn i hytten om natten. Likevel husker jeg at mor viste «sivil ulydighet» ved å smugle kattedyr eller bikkje inn på gjesterommet i 2. etasje, slik at min far ikke skulle oppdage de firbeinte leieboerne…

I denne perioden hadde vi en spisshund, trolig en blandingsrase, som egentlig var hjemmehørende på en gård en god kilometer unna. Denne hunden fikk jeg et helt spesielt forhold til. Glade, snille, vakre «Jakk» gjorde et uslettelig inntrykk på en liten bygutt, og det oppstod et svært nært og kjært vennskap mellom dyr og menneskebarn i flere år. Jeg vil senere fortelle den rørende historie om «Jakk», en opplevelse jeg husker like godt i dag som for rundt femti år siden.

Etter hvert som jeg stiftet familie, fikk vi også mulighet til å holde husdyr selv i egen rekkehusleilighet. Det ble hund, kanin og katt i nevnte rekkefølge, og til sist endte vi opp med enda en hund. Da hadde vi imidlertid flyttet til et annet hus.

Denne siste hunden er «Kompis», vår Shetland sheepdog, som jeg har fortalt om i diverse innlegg på nettstedet mitt. «Kompis» er blitt et veldig kjært familiemedlem, omtrent som et lite menneske, en utrolig snill og hengiven hund som på mange måter kan minne om min barndoms «Jakk», gårdshunden som gjorde et livsvarig inntrykk på en tiåring som var oppvokst midt i Bergen sentrum, i en leiegård der kjæledyr var bannlyst. Den historien skal jeg dele med deg senere, for det er en virkelig rørende dyrehistorie…

 

La andre få vite om dette innlegget..