Den programmerte valpen…

Kompis - umiskjennelig gjeterhund,,, (Foto: Åse Steffensen)

Hundeliv                     

10 måneder – og vel så det…

Kompis gjeterhund bryr seg ikke med hva som helst…

Men om det gjelder sauer, er han på hugget. Umiddelbart.

Kompis - umiskjennelig gjeterhund... (Foto: Åse Steffensen)Det er litt forunderlig; vår lille gjeterhund vet liksom hvilke dyr som er noe, og hvilke som ikke er noe, og for en Shetland sheepdog er det sauer som gjelder. Det meste annet er ikke å bry seg med. Det er som han er programmert til sauer, og det er han jo også – for det ligger i genene.

Likevel er det forunderlig å være vitne til, for hjemme hos oss – og hos oppdretteren med, har det vært null opplæring med tanke på brækende firbeinte.

Men ser han noen sauer, så er Kompis mer enn klar, rede til å samle flokken.

Eller kanskje aller helst jobbe med flokken. For det er det han er programmert til, det er det som ligger i genene hans, at han skal holde flokken samlet – alltid. Om noen dyr er på ville veier, vil han straks hente dem tilbake.

På Shetland fins det mange små gårder, og ikke alle teigene er gjerdet inn, for den slags er visst ikke nødvendig så lenge man holder hund, dvs. Shetland sheepdog. Bikkjer som holder sine vaktsomme øyne over flokken. Er det noen sauer som beveger seg for langt unna, til et forbudt område, vil hunden straks rykke ut og hente den villfarne «ulldotten» tilbake.

Jeg tror det så gjerne, for Kompis er stadig på oppdrag også i hjemmet. Ser vi f.eks. på et naturprogram på TV, kan Kompis ligge rolig på golvet og slappe av. Kanskje kan han lette litt på øyelokket når han hører et og annet fremmed dyr, han kan endatil lette på hele hodet for å sjekke ut at hundene som nettopp bjeffet, ikke utgjorde noen trussel.

Men kom igjen hvis det dukker opp en sau eller to. Da er Kompis klar, mer enn klar! Da står han straks foran skjermen og sluker rått det som foregår. Han kan gjerne komme med et bjeff eller tre, for dette er interessant, dette har han spisskompetanse på, det er jo sauer som er selve livet!

Også på andre måter opplever vi gjeterinstinktet tydelig. Kompis liker på ingen måte at mamma og pappa ikke oppholder seg i samme rom. Da forsøker han etter beste evne å holde flokken samlet, og da blir det for den lille valpen å vandre frem og tilbake, frem og tilbake, for å sjekke at han har kontroll på oss begge.

Og kommer det barn, dvs. andre «valper» i hans øyne, så er Kompis i sitt ess. Da er det svært poppis å leke med de små, og selvsagt holde dem samlet. For er det noen som forflytter seg til et sted de ikke bør være, varsler han om dette umiddelbart. For noen gripe inn, ta seg av den eller dem som er på ville veier…

For dette har Kompis i genene. Det er dette er han programmert for. Forsøk å avlære ham det, den som vil. Det går bare ikke. Og for oss hjemme synes denne tydelig formulerte samlende, sosiale egenskap å være et pluss. For det gir oss en viktig påminnelse i en travel hverdag: Ta vare på hverandre – hold sammen – vi er en flokk, må vite!   

Vil du lese mer om Kompis gjeterhund, kan du klikke her

 

La andre få vite om dette innlegget..