Bjarte Hjelmeland i delvis full mundur

"i lånte fjær" har Bjarte Hjelmeland kalt sitt enmannsshow. Det ble en kjekk, men noe ujevn opplevelse. www.johnsteffensen.no

Bjarte Hjelmeland

Show/Stand up: «i lånte fjær»

Terningkast:     1    2    3    4    5    6

Kjekk kveld med Bjarte Hjelmeland i lånte fjær

Talentet er uomtvistelig, og han har mange strenger å spille på; Bjarte Hjelmeland inntar manesjen i sine «Lånte fjær». Forestillingen har stor spennvidde, den er variert og inneholder en god porsjon humor. Bjarte er energisk, han gir jernet og sceneskiftene kan ta pusten fra enhver. Det er profesjonelt, men når man er en erfaren skuespiller som endatil har vært teatersjef, må man ha lov til å forvente noe ekstra. Han har med seg to eminente musikere, Bjarte Aasmul og Tove Kragset, der sistnevnte av herr Hjelmeland utropes til Norges vakreste kapellmester. Avstanden til scenen er stor, så undertegnede har ingen forutsetninger for å kvalitetssikre Bjarte Hjelmelands spøkefulle kommentar, men Tove Kragset er utvilsomt en usedvanlig dyktig kapellmester. De to musikerne gjør en fenomenal jobb som i seg selv står til terningkast seks. Noe av det ypperste undertegnede har opplevd på en intimscene.

Det er flere glimrende innslag i Bjarte Hjelmelands show. Selv fikk jeg et spesielt forhold til et innslag som ikke var morsomt i det hele tatt, men som var en ærbødig, respektfull, varm og tankevekkende anerkjennelse av byorginalen Otto, han med sykkelen som i årevis luntet rundt i Bergen sentrum med alle sine eiendeler festet til styre, stang og bagasjebrett. Det var et verdig og rørende innslag som gikk rett hjem hos undertegnede. Hawaiian Tropic med George Michael (Wham) som gjennomgangstema, forfattet av Ingrid Bjørnov, var også flott. Det samme kan sies om Pernille Sørensens (tekst) elleville bunadssketsj om Anne Guro Bjørnstølstugguvatn. Vestlandets egen Gabrielle må også føle seg beæret av Bjarte Hjelmelands «Fin frøken»-parodi. Hans versjon står ikke tilbake for originalen.  

Likevel er jeg ikke 100 prosent fornøyd med forestillingen, for det fins noen innslag som ikke holder samme høye nivå. Pernille Sørensen (tekst) sitt Nord-Koreanske Barne-TV er en fenomenal idé, men innslaget tar slutt før det har tatt av. Her var det mye uforløst. Heller ikke Bjartes «drømmesønn»; Elton Hjemmeland, et barn han aldri har fått og trolig heller aldri kommer til å få, er blant de minst vellykkede innslagene. Dessuten faller Bjarte for fristelsen til å fokusere vel mye på sin personlige legning. Greit nok, men her ble det litt i meste laget.

Sist undertegnede så Bjarte Hjelmeland var han teatersjef på Den Nationale Scene. I den glitrende musicalen «La Cage aux Folles» gjorde Bjarte Hjelmeland og resten av ensemblet en uforglemmelig oppsetning. Midt i DNS-musicalen begynte Bjarte å le utilsiktet(?), han fikk latterkrampe etter å ha sagt noe som kanskje var feil, meningsløst eller annerledes. Publikum fant dette også morsomt og lo med. Under showet «i lånte fjær» skjer det samme igjen. Ikke vet jeg om det hører med til manuset, men det var morsomt første gangen det skjedde – på DNS, ikke like mye denne gangen.

Forestillingen har en del elegante scenografiske løsninger, og showet foregår i et høyt tempo der Bjarte Hjelmeland tydelig storkoser seg på scenen. Publikum er også med, og vi lar oss underholde mens minuttene raser av gårde. En kjekk, men litt ujevn aften!

Showet spilles på Ole Bull Scene (Bergen) frem til 23. april og på Chat Noir fra og med 3. november 2016.  Anmeldt av John Steffensen 

 

 

 

La andre få vite om dette innlegget..