Tatt på fersken

Tyvene avslørt

Vi ble litt sene i går kveld. Det var over midnatt da vi kom kjørende mot eiendommen. Det var da vi grep dem på fersken, tyvene som for litt siden hadde tatt seg til rette hos oss.

Nå ble ikke kjeltringene arrestert eller lagt i jern, men de ble avslørt, og det virket som om de ikke trodde sine egne øyne, at det var mulig å bli avslørt midt i nattemørket.

Tatt på fersken... Ikke bare en, men to: mor og barn! (www.johnsteffensen.no)Det er et par uker siden de to tok seg til rette, mor og barn. For de var tydeligvis to om dette skal en tro nattens avsløring.

Det var mine to epletrær som fikk unngjelde. Det bugnet ikke akkurat av frukt på dem, men en del epler var der, og de vokste litt for hver gang jeg inspiserte dem. Helt til en dag hvert bidige eple var borte, rubbel og bit forsvunnet! Noen hadde stjålet frukten.

Det samme hendte i fjor også, men før det hadde epletrærne alltid fått stå i fred. Men ikke nå lenger… Nå var det tydeligvis flere i nabolaget som likte epler, bare med den forskjell at de ikke hadde plantet, beskåret, gjødslet eller sprøytet… De hadde kun høstet, spist absolutt alt – uten å la det være tilbake ett eneste eple til han som hadde hatt alt «arbeidet» og kostnaden.

I natt ble de altså avslørt. Og de var to! Til alt overmål mor og barn! Midt i stummende mørke ble de overrumplet av billysene, og i noen sekunder fullstendig paralysert. De trodde nok ikke sine egne øyne. De var blitt avslørt. Mot alle odds!

Og der stod de da, to aldeles nydelige hjortedyr, som i løpet av sekunder også satte meg ut av spill. Jeg ble sittende og se på de flotte dyrene, og på den lett gjenkjennbare mor/barn-relasjonen. Men frykten lyste i øynene deres. Det var som mor hvisket: «Kom… vi må skynde oss. Dette er farlig for oss!» Og etter noen sekunder begynte de å bevege seg stille foran bilen og forsvant inn i mørket, rett opp en svært bratt skråning der det endatil fins et gjerde.

Ikke aner jeg hvordan to hjortedyr som i det ene øyeblikket er blitt kraftig blendet av fjernlysene på en bil, i neste øyeblikk med største letthet hopper over et gjerde som befinner seg et sted i mørkenatten – endatil i en bratt oppoverbakke med mengdevis av busker og trær langs gjerdet.

Da jeg gikk ut av bilen, så jeg skyggen av mor, og jeg hørte det knake i busker og trær opp gjennom skråningen. De hadde unnsluppet, kommet seg i sikkerhet… enda en gang. Var det på grunn av dårlig samvittighet for epleslangen? Neppe. Var det fordi det fremdeles var jakttid? Niks. Det var fordi dyrene er vant til slikt, fordi de har tilpasset seg. Men akk så strevsomt…! Jeg ville ikke ha vært i deres sted. Aldri!

Men samtidig grep jeg meg i å tilgi dem deres ugjerninger, og jeg fikk visshet om at jeg aldri kommer til være i stand til å drepe dyr som dette. Det bor nok ingen jeger i meg. Og min kjære svigersønn, som flere ganger har spurt om jeg vil være med på hjortejakt, må nok finne andre jegere til jaktfølget sitt. Jeg er i hvert fall ikke i stand til å drepe så vakre dyr, og aldri kommer jeg til å ta livet av en «hjortemor» og la den lille kalven hennes bli overlatt til seg selv. Til det er jeg for empatisk…

La andre få vite om dette innlegget..