Dagfinn Lyngbø «Stereo»: Nesten like god i alle frekvensområder

Dagfinn lyngbø sitt nye stand up show er tidvis briljant. En kan ikke unngå å bli imponert over det han gjør. Likevel fins det en sekvens som har et forbedringspotensiale.

Dagfinn Lyngbø

Stand up show: «Stereo»

Terningkast:     1    2    3    4    5    6

 

Nesten perfekt, Dagfinn Lyngbø 

 

Dagfinn lyngbø sitt nye stand up show "stereo"er tidvis briljant. En kan ikke unngå å bli imponert over det han gjør. Likevel fins det en sekvens som har et forbedringspotensiale.Dagfinn Lyngbøs stand up show, «Stereo», har høstet mange lovord. Samtlige forestillinger i Bergen ble revet bort på rekordtid, noe de mange sekserne i Bergenspressen får ta noe av æren for.

Det er klart at en har høye forventninger til et show som har fått så god omtale. På den annen side: Er «Stereo» så forrykende morsom som en del pressefolk vil ha det til? Kan stand up showet på vel en klokketime forsvare en billettpris på nærmere 500 kroner? Er dette hysterisk morsomt, eller er det mest morsomt for dem som har vært på vorspiel eller som bunkrer i baren på Ole Bull scene?

Jeg stiller med et åpent sinn. Jeg har aldri sett Dagfinn Lyngbø live, bare på TV skjermen. At han er en av vårt lands fremste komikere er hevet over tvil. Han har flere ganger vunnet komiprisen som årets morsomste eller beste stand up show.

Dagfinn Lyngbø mestrer «Stereo». Han går rett på sak, og timingen, replikkene, kroppsspråket, lydeffektene, dramaturgien – alt er vel innøvd og meget profesjonelt utført. Det meste fungerer svært så bra. Lenge sitter jeg med følelsen av at dette er så bra at det nærmest er perfekt. Jeg tenker at det skal godt gjøres å lage et bedre stand up show enn dette. Det er action for alle penga, og hans barndomskamerat Bjarte Jørgensen fra Flaktveit er et vellykket valg som musiker. De to utfyller hverandre flott.

Men så, når «Stereo» nærmer seg slutten, kommer det som blir Dagfinn Lyngbøs svake parti. I bortimot 10 minutter synes jeg det glipper noe for den dyktige entertaineren. Det er nå han forsøker seg på en hårfin balansegang mht. religion, liv og død, Ten Sing m.v. Her synes jeg Dagfinn Lyngbø snubler fordi en del av monologen kan virke støtende overfor mennesker som har et helt annet forhold til disse tingene enn det Dagfinn Lyngbø selv har. Midt oppi denne litt skuffende sekvensen synger han så en vemodig vise som verken han eller musikervennen mestrer helt. Det lyder ganske så surt, og når sangen i tillegg har mange vers, blir det en etter hvert en lidelse å høre på.

Men når denne 10-minutterssekvensen er over, tar Dagfinn Lyngbø «Stereo» opp til samme høye nivå som i den første delen av showet. Avslutningen blir feiende frisk, også denne gangen med en sang. Men i motsetning til den forannevnte, gjør Dagfinn Lyngbø og Bjarte Jørgensen her en glitrende avslutning som sitter 100%.

«Stereo» er for så vidt verdt pengene. Underholdningen er topp, men jeg vil likevel ikke gi terningkast seks, fordi jeg synes det glipper litt mye i det nevnte partiet. Her har etter min mening manusforfatterne ikke evnet helt å gi ømtåelige emner en presentasjon som ikke kan oppleves støtende eller sårende for de av publikum som har et mer oppriktig forhold til dette enn det Dagfinn Lyngbø legger for dagen. Mon om Dagfinn Lyngbø hadde våget å harsellere på tilsvarende med andre religioner og profeter? Jeg er ikke så sikker på det..

Anmeldt av John Steffensen

La andre få vite om dette innlegget..