Vaktmester. Omstridt, omplassert, omvendt…

Vaktmester betraktet skolebygningen nærmest som sin egen private eiendom

Uten fast vaktmester forfaller skolen

Vaktmester betraktet skolebygningen nærmest som sin egen private eiendomDette synes å være konklusjonen til stadig flere politikere og skoleansatte, skjønt sistnevnte har hevdet dette lenge. Svært lenge!

En gang for et par tiår siden var det noen lyse hoder (i hvert fall var det trolig det de mente om seg selv og sin visdom) at det ville bli mye rimeligere om flere skoler kunne dele på vaktmestertjenestene. En ville jo vise handlekraft, at en var visjonær og hadde evnen til å tenke nytt – og at en mente alvor. Det kunne umulig være mange gjøremål på en skole at dette nødvendiggjorde en vaktmester i 100% stilling? Dermed ble handymannen omdisponert, og skoler som hadde hatt egen vaktmesterbolig i tilknytning til skolen – eller endatil i selve bygningen, måtte nå finne andre løsninger.

Så sparte kommunen penger. Masse penger. Trodde de! For sakte, men sikkert, skjedde det som mange skoleansatte hadde fryktet, at når skolene ble stående tomme om kveldene, i helger og i ferier, og vaktmesteren heller ikke lenger bodde i nærheten, så ble det fritt frem for hærverk og innbrudd. Snart måtte skolene installere dyre alarmløsninger og tegne utrykningsavtaler med vaktselskaper som ikke kom til unnsetning ut uten at det kostet penger. Masse penger!

Vaktmestrene var heller ikke tilfredse. De var nå blitt kasteballer i en jobbrotasjon som ingen ende ville ta; stadig nye oppgaver, nye skolebygninger, barnehager, idrettsanlegg m.v. Der vaktmester tidligere hadde hatt et slags eierforhold til egen skole, og nærmest betraktet den som sin egen – en bygning som til enhver tid måtte fremstå som strøken, så hadde vaktmestrene ikke lenger noen tilsvarende binding til bygningene sine. Ett var sikkert at om vaktmesteren nå tilbragte to dager i uken på utvalgte skoler i kommunen, så var det på ingen måte sikkert at de samme skolene kom til å være tjenestestedet i neste semester – eller i neste måned for den saks skyld. De nye vaktmestrene ble sendt fra bygg til bygg, samtidig som en tilsatte vaktmestre som ikke hadde relevant fagutdanning i bunn. Tjenesten ga også en kjærkommen mulighet for omplassering for så vel kommunen som trygdeetaten eller NAV…

Før skolene mistet sine faste vaktmestre, var det slik mange steder at skolens vaktmester for grunnskoleelevene var synonymt med overlærer eller rektor. Elevene hadde kjemperespekt for vaktmesteren, og de trodde at det var han (de aller fleste var menn) som var skolens øverste sjef. Det var han de så, det var han som sørget for at alt ved skolebygningen ble fikset, det var han de obeserverte i friminuttene – eller som kom inn i timene for å reparere et og annet. Det var han som bodde på skolen og dermed også eide skolen. Og den som eide bygningen, var også skolens øverste sjef. Ferdig arbeid!

I tiden som kommer, vil jeg bringe videre artige vaktmesterhistorier som viser hvillken status – og hvilken betydelig makt – enkelte vaktmestere kunne ha over grunnskoleelevene. Det er bare til å glede seg…!

La andre få vite om dette innlegget..

En kommentar på “Vaktmester. Omstridt, omplassert, omvendt…”

Kommentarer er steng.