Om ikke å kjenne sitt publikum – eller snarere omvendt?

Joshua Bell. En av verdens mest fremragende violinister

Talent i uvant setting…

Joshua Bell. En av verdens mest fremragende violinisterFor noen år siden hørte jeg et «Her og nå»-innslag på radio. Det var en anerkjent norsk maler som fikk sitt nyeste maleri vurdert av to kunsteksperter eller forståsegpåere. De fikk etter tur gjøre greie for hva de mente om kunstverket, og de fikk faktisk ganske mye ut av det abstrakte maleriet. Ekspertene kom med forslag til hva tittelen på verket kunne være, hva kunstneren hadde tenkt på da maleriet ble til, osv.
 
Ekspertene ante imidlertid ikke at i et tilstøtende rom satt maleren og lyttet til alt som ble sagt. Etter en stund grep programlederen inn og røpet hva som var i vente: Han som var mester for kunsten hadde hørt hvert ord, og nå var reporteren spent på om alt dette stemte; hadde maleren virkelig tenkt på alt da verket ble til?
Kunstneren ankom arenaen, og på spørsmål om han hadde tenkt det samme som de to kunstekspertene, svarte han: «Det har vært fornøyelig å høre på. Jeg er overrasket over hvor mye de har fått ut av maleriet mitt. Skal jeg være helt ærlig, så har jeg selv bare tenkt på 10-15% av alt det som disse to kunstekspertene trodde.»
 
Det er forunderlig med kunst. Hvem er det som får bestemme hva som er kunst eller ei? Er det makt, penger, talent eller kvalitet? Det går sikkert an å føre lange diskusjoner om emnet, men jeg tror ikke at vi finner noe enkelt svar uansett. Som et apropos til kunst, vil jeg at du skal unne deg nedenstående YouTube-video. Til ettertanke.
 
Er det slik at vi ikke oppdager et kunstnerisk geni når han eller hun fremstår i en uvant setting? Må vi betale hundrevis av kroner for å stige inn i en konsertsal og lytte til en verdenskjente artist? Hva om vedkommende tok oppstilling et ganske annet sted, på en plass der ingen ville forvente at en verdensberømthet ville dele sin genialitet med sitt publikum? I 2007, på en undergrunnsstasjon, tok den verdenskjente violinisten Joshua Bell oppstilling som gatemusikant og spilte på sin violin (verdsatt til 20 millioner kroner) et av de mest intrikate violinstykker som noensinne er laget. 2000 mennesker passerte mens han stod og spilte seks Bach-stykker.
 
Som du ser av videoen var det omtrent ingen som brydde seg om verdensenerens spill. Etter 4 min. var det en mann som stoppet opp noen sekunder, etter 8 min fikk kunstneren sine første dollar. En ung mann slo tiden ihjel med å lytte til musikanten i 6 minutter, før ungdommen hastet videre. Noen små barn stoppet opp, men foreldrene deres dro dem straks med seg.
I løpet av 45 min. var det bare 6 av 2000 mennesker som stanset opp og lyttet til musikken en kort stund. Cirka tjue mennesker ga ham penger mens de hastet forbi. Joshua Bells totale inntekt ble 32 dollar. Ingen applaus da han var ferdig.
 
To dager tidligere holdt Joshua Bell konsert i Boston. Utsolgt konserthus hvor publikum hadde betalt 100 dollar hver for å høre nøyaktig samme stykket. På undergrunnsstasjonen var det Washington Post som stod bak dette sosiale eksperimentet om persepsjon, smak og folks prioriteringer. Avisen ville finne ut om folk var i stand til å absorbere skjønnhet i uvante omgivelser og i en travel hverdag. Hvis vi oppdager noe som er vakkert, hvordan verdsetter vi det? Oppdager vi talent i en uventet sammenheng?
 
En mulig konklusjon trekker avisen frem: Hvis vi ikke har tid til å stanse opp og lytte til en av verdens beste musikere som spiller noe av den fineste musikken som noensinne er skrevet, med et av de vakreste instrumenter som er laget; hvor mange andre ting i livet går vi da glipp av – når vi hele tiden haster av sted…?

[youtube_video clip_id=»myq8upzJDJc»]
 

La andre få vite om dette innlegget..