Hvordan forholde seg til etterlatte?

Hvordan forholde seg til etterlatte?

Når noen brått mister en eller flere av sine kjære, kan det være vanskelig for familie, venner, naboer og arbeidskolleger å vite hvordan en best kan forholde seg til de etterlatte. Når noen i nettverket rundt føler seg usikre, kan det hende at de trekker seg unna, bl.a. fordi de ikke ønsker å være påtrengende – eller av frykt for hvordan de selv vil reagere på det dødsfallet.

Hvordan forholde seg til etterlatte?

Det er viktig at nettverket aktivt og tidlig følger opp de etterlatte. En hilsen, et brev, en blomst, en klem – det er ikke så mye som skal til. Det er ikke viktig å si så mye, men det er viktig å vise at en bryr seg! Vær forberedt på avvisning. Det er ikke farlig å bli avvist, og du må ikke ta det personlig om de etterlatte reagerer annerledes enn forventet. Du skal ikke tillegge dem noe som helst, f.eks. at de er uforskammet, virker utakknemlige, oppleves uhøflige e.l.

Vis respekt og tålmodighet! Husk at ting tar tid – og at det å takle sorg kan være en lang prosess. 

Hele tiden går en inn og ut av sorgen. Det arter seg som bølger på stranden som skyller inn over en, for i neste øyeblikk å trekke seg tilbake.

Nettverket må kommunisere at de ønsker å gi støtte og hjelp. Derfor skal en ikke være redd for å spørre hva de etterlatte ønsker. Vær direkte og ærlig på din usikkerhet om hva du kan bidra med. Vær åpen for ethvert svar. Om de sørgende takker nei, så la ditt tilbud stå åpent. Fortell dem at du er på tilbudssiden, at du står rede til å gi hjelp – når de etterlatte er klare for det!

Ta initiativ, kom med forslag, men forvent aldri å få like mye tilbake. Du kan gjerne invitere, arrangere, legge til rette…, men ikke vent at de etterlatte vil kunne stille opp med tilsvarende. Her må det aldri handle om å dele likt – at du har en slags tanke om «hver sin gang» eller noen form for gjenytelse. 

Bli ikke styrende eller dominerende. Ta ikke over – med mindre de etterlatte spør om det! Forvent ikke at du alltid gjør alt riktig, Det viktigste er at du gjør noe, at de etterlatte føler at de har folk rundt seg som bryr seg. Så får det bli opp til dem å ta imot tilbudet når de selv føler at de er klare for det!

Nettverket rundt de etterlatte har ofte problemer med å finne hvilken rolle de skal spille:Kan vi eller bør vi snakke om det som hendte? Står jeg nært nok til å engasjere meg? Blir det forventet at jeg gjør dette – eller kan det oppleves som at jeg er påtrengende? Er det nødvendig at jeg tar initiativ? Kan det oppfattes som ren nysgjerrighet? (Det er forskjell på «nice to know» og «need to know».) Tør jeg nevne navnet på avdøde? Kan det være at jeg kommer til å si noe som er sårende eller upassende? Hva er et fornuftig nivå å legge seg på – uten at de etterlatte føler seg invadert? Skal vi eller de etterlatte begynne å snakke om det som skjedde? Skal vi ta det opp allerede første gang vi treffes, eller virker det sårt at jeg bringer hendelsen på bane? Skal jeg uttrykke tristhet – eller gjør det bare vondt verre?

Her er mange vanskelige problemstillinger som nettverket står stilt overfor i møtet med de etterlatte. Det fins ingen fasitsvar, bortsett fra at jeg tror at de etterlatte selv kan få lov til – og ikke minst ha rett til – å lære opp familie og venner gjennom å kommunisere med dem – om hva de ønsker, hvordan de har det, og hva andres initiativ kan gjøre med dem – eller for dem.

For de etterlatte betyr støtte fra omgivelsene alt.  

Det å bli sett og forstått av nettverket rundt, er på mange måter alfa og omega. Det vil oppleves som en dobbelt sorg om nettverket trekker seg unna, eller om støtten uteblir. Noen ganger kan etterlatte oppleve stort engasjement og initiativ fra familie og venner i dagene før og etter begravelsen. Det verste som kan skje er at disse menneskene sakte, men sikkert «tørker bort» – eller forsvinner. En støtte som tar slutt alt for tidlig, vil kunne oppleves som skuffende eller sårende. Nettverket rundt kan gjerne ha en  formening om at «nå går vel alt så mye bedre», og så overlater man de etterlatte til seg selv, for livet må jo gå videre…?

Vi må ikke glemme at etterlatte ofte mangler energi til selv å ta initiativ. På den annen side er det ikke lett for nettverket rundt å være «tankelesere» heller… Derfor er det så viktig at de etterlate selv kan kommunisere hvilke behov de har, hva de trenger hjelp til, hva de savner, ønsker osv. Og for nettverket rundt huske at noe av det beste en kan gjøre – er å være til stede eller ta initiativ – uten å forvente at man skal få noe igjen for det. 

Men det viktigste som familie, venner, naboer og kolleger kan gjøre, er noe så enkelt som å lytte.

Vise interesse og ta seg tid til å høre på det som de etterlatte forteller, også om en har hørt det samme flere ganger før. 

En må ikke være redd for å uttrykke sin usikkerhet overfor de sørgende. En må være villig til å la seg guide av de etterlatte. Nettverket rundt er avhengig av gode og tydelige signaler fra dem. De må få vite om en er for aktiv eller for passiv. Familie, venner, kolleger, naboer og andre er ikke tankelesere. God og meningsfull støtte er avhengig av at noen forteller hva en slik hjelp kan være! Her er det mange individuelle behov, ulike hensyn å ta. Vi er forskjellige – og vi reagerer ikke likt i alle situasjoner. Ingen av oss har særlig erfaring med å kunne forholde oss til mennesker som har mistet sitt aller kjæreste og mest dyrebare…

Nettverket rundt de etterlatte må lære og forstå samspillet! Støtten en gir, må være respektfullt tilpasset de sørgendes behov.

Hvis de etterlatte ikke trenger støtten som tilbys, er støtten eller hjelpen heller ikke god.

Som nevnt er det viktig at den eller de som sørger (de etterlatte), er tydelig på å kommunisere hvordan de har det. De må fortelle familie, venner, kolleger og andre som bryr seg, hva de sliter med, og konkretisere sitt behov for støtte. Samtidig må de sørgende forstå at nettverket også kan ha det vanskelig. Ikke bare på det emosjonelle plan, men også i hvilken grad det er behov for deres støtte – og om den er hensiktsmessig eller god. Tydelige sørgende bidrar til gode støttenettverk!

Det er også viktig at de etterlatte sier fra om hva som eventuelt ikke oppleves som hjelp eller støtte, uten at de sårer dem som forsøker å hjelpe så godt de kan. Her er det et dobbelt ansvar: På den ene siden må de etterlatte tenke over hva de sier til nettverket rundt – og hvordan de møter dem, på den annen side må nettverket være forberedt på å bli avvist.

Dette kan nok oppleves som å balansere på line. Fallhøyde fins. Men det er viktig at en ikke tar utspill personlig. Husk at når en er i sorg, så er en ikke på noen måte i lodd. En har ikke overskudd til å takle alle situasjoner på en like rasjonell måte. Så en får skrive det på den kontoen det hører hjemme.

Som nevnt er noe av det mest hensiktsmessige nettverket rundt kan foreta seg overfor de sørgende, er å lytte. Glem ikke at det er de sørgende som har kompetansen, det er de som som har skoene på – og som vet hvordan det føles, og hva sorgen gjør med dem. På den annen side har også de etterlatte ansvar for at kommunikasjonen med omgivelsene blir hensiktsmessig og god.

Det fins enkelte mennesker man ikke kan fortelle om en sorg uten at de straks begynner å diske opp med noe lignende. Dessverre er det noen som møter sine medmennesker på en slik måte. De projiserer det meste over på seg selv, slik at den som åpnet opp for sine bekymringer eller problemer, føler seg «kuppet» av den eller dem en betrodde seg til. Det verste en kan gjøre, er å vende samtalen over til å gjelde seg selv og egne problemer. I så fall blir en ikke til noen som helst hjelp for den sørgende, snarere tvert i mot.
 
Det fins en tid for alt, og når den sørgende først åpner seg og betror seg til en, må alt annet ligge – Du skal kun lytte! Vis med hele deg at du er med, at du bryr deg, at du er interessert. Husk at kroppsspråket sier mye mer enn ord.
 
Den som betror seg til deg, oppdager raskt om du bryr deg eller ikke. 
 
– Det er tøft å vise omsorg, har Liv Ullmann sagt. Skal en kunne gi meningsfull og god støtte til etterlatte, må en være emosjonelt engasjert. En må vise innlevelse og møte den sørgende med empati.Vær forbedredt på å måtte være container. La den sørgende få tømme seg helt. Om du engasjerer deg i et annet menneskes sorg, tre da til side selv, glem dine egne problemer, ta i mot – uansett hva som måtte komme!
 
La det bli mer lytting enn prat. Det er ikke din scene, det er ikke ditt manus, det er ikke du som har regien heller. Du skal være tilhører. Når den etterlatte har tømt seg, og har fått sagt det som han/hun hadde på hjertet, kan det være at du skal bli mer aktiv. Men du bør trø varsomt, føle deg frem. Det gjør ikke noe om ting skjærer seg, eller om du blir avvist. 

Å være støtteperson for etterlatte kan være vondt og vanskelig, men også meget givende. 

Særlig kan det være slitsomt og utfordrende å stå nært over tid.

Sørgende trenger vedvarende støtte og oppfølgingMen dette kan også ha positive følger. Ikke alltid er støttepersonen selv klar over hvor viktig ressursperson han eller hun er. Dette fordi de etterlatte ikke evner å sette navn på det som støttepersonen gjør for dem eller hjelper dem med. Derfor er det også viktig at de etterlatte signaliserer tydelig hvordan de opplever den støtten de får.

Familie, venner og arbeidskolleger vil ha ulik nærhet til de sørgende. Dette henger sammen med en rekke faktorer, alt etter hvor mye de har deltatt i ritualer, begravelse, syning, minnestund, vært tett innpå de etterlatte osv. Nettverket har ulik bakgrunnsinformasjon, og det kan også være forskjell på hvor mye de etterlatte lar nettverket slippe til. Dermed vil de ulike støttepersonene bruke varierende grad av energi og tid på å følge opp de sørgende.

Det er også viktig at de etterlatte kommer seg videre, at de ikke blir værende i bølgedalen fordi de blant annet synes det kan være greit med all oppmerksomheten de får.

De etterlatte må etter hvert rette blikket fremover og utover, de må nyorientere seg, begynne å leve livet igjen… Noe av dette trenger de hjelp til, resten må de finne ut av selv. Det siste er kanskje det beste….  

En undersøkelse viser at vel 80% av oss synes det er litt, nokså eller svært vanskelig å støtte etterlatte. 76% mener det er problematisk å støtte over et lengre tidsrom.

Familie, venner, naboer, kolleger kan hjelpe de etterlatte ved bl.a. å «lage friminutt». Dvs. å gjøre det mulig for de sørgende å komme seg ut, gjøre noe kjekt, realisere en weekendtur o.l. Nettverket rundt kan også – særlig i den første fasen – hjelpe til i huset, gjøre innkjøp av mat, kanskje endatil lage mat. De kan passe barn, hjelpe til økonomisk, sørge for at nødvendig kontakt med begravelsesbyrå, skole, arbeidsplass, fagfolk etc. blir gjennomført. En må likevel huske at nettverket ikke må ta over hvis de sørgende selv ikke ønsker dette!

Det er viktig at de sørgende får hjelp til å kunne opprettholde daglige gjøremål, aktiviteter, rutiner m.v. Mennesker i sorg har ofte ikke overskudd til å tenke i disse baner. Da er det godt at noen «på utsiden» ser hva som trengs, og at de er på tilbudssiden. Det er også godt om mennesker som står nært de sørgende, deltar og gir støtte i ritualer, begravelse, minnesamvær etc.

Jeg har tidligere skrevet om at nettverket kan ha en containerfunksjon. Ofte er dette nok i seg selv, slik at de sørgende får tømt seg, får ut sin frustrasjon, sin fortvilelse, sitt sinne… at det er noen som er villig til å lytte, og som samtidig setter «edder og galde» på den kontoen det hører hjemme. Her skal en altså ikke ta seg nær av noe som helst. Det må være de sørgendes privilegium og få lov å lette på trykket.

Endelig kan det være god hjelp for de etterlatte å delta i ulike hjelpegrupper/støttegrupper. Nettverket kan bidra til at de sørgende får kontakt med alt fra pårørendeforeninger, interessegrupper og sorggrupper. Å hjelpe til med å finne egnet litteratur – evt. websider på internett, kan også være fint.

Folk som viser omsorg og gir støtte, er utrolig viktig for de sørgende. Det å bli sett og forstått av familie, venner, naboer, kolleger m.fl. betyr alt! God støtte demper den negative virkningen av krisehendelsen.

John Steffensen

Se også bloggen minnehage.blogg.no der John Steffensen har blogget om det å miste et barnebarn, og hvordan han bearbeidet sorgen ved å anlegge en liten hage. 

   

La andre få vite om dette innlegget..