Pilegrimsveien til Santiago de Compostela er lett å finne… (Del 1)

Pilegrimer i sjarmerende, lille zriquiqi. (foto: vigdis asmervik taule)

PILEGRIMSVEIEN EUROPAS FØRSTE KULTURVEI

Vigdis asmervik taule har gått pilegrimsveien santiago de compostela fire ganger. Hun har også skrevet bok om pilegrimsvandringen: "den varme veien".

Det var et fjernsynsprogram som gjorde at Vigdis Asmervik Taule fikk interesse for pilegrimsveien til Santiago de Compostela i Spania. Hun pakket sekken og dro av sted alene. Turen satte sine spor, både i hjertet og på papiret. Vigdis skrev bl.a. tekster om det hun opplevde, og folk hun møtte på vandringen sin. Dette ble til en bok: ”Den varme veien” der hun skildrer gledene, friheten, ting hun så langs Camino de Santiago. Tekstene får en til å forestille seg livet langs veien. Forhåpentlig vil de som har vært der,  kjenne seg igjen, samtidig som boken kan inspirere andre til å følge ruten. Vigdis Asmervik Taule er andre gjesteskribent på johnsteffensen.no

 

Man møtes… og skilles… hele tiden. Sånn er det på pilegrimsveien til Santiago de Compostela

AV VIGDIS ASMERVIK TAULE   /   Del 1

Langs stiene og veiene i Spania vandrer det folk. De er lette å gjenkjenne. Klærne er annerledes enn resten av befolkningens, og det de trenger bærer de med seg på ryggen. På sekken er det ofte festet et kamskjell. De bruker blikket ekstra godt når de går, ikke bare for å nyte den ofte storslåtte naturen, men for å følge de gule pilene og kamskjellene (se nederste bilde) som veien er merket med så de kommer til rett sted. Målet er Santiago de Compostela i Galicia-regionen i nord. 

Roncesvalles er en gammel by, en av svært mange landsbyer langs pilegrimsveien til santiago de compostela. (foto: vigdis asmervik taule)Jeg er i Roncesvalles, en liten landsby ved bunnen av Pyreneene. Roncesvalles består verken av mange hus eller mange mennesker, men den har en gammel historie…

Karl den store kjempet et slag her som senere bl.a. resulterte i kvadet om Roland, et litterært verk fra middelalderen.

Men selv om her ikke er mange fastboende, er det likevel mange mennesker i de få gatene og inne på den lille kafeen. De er av alle slags nasjonaliteter og i alle aldre. De er pilegrimer.

Noen av dem kommer fra Frankrike og har nettopp gått over Pyreneene, andre skal starte sin pilegrimstur herfra. Det skal jeg også. 

Pilegrimsveien for femte gang

Jeg har vært på pilegrimsveien fire ganger før, men aldri i Roncesvalles, som er den første landsbyen på spansk side. Tidligere har jeg startet min vandring et par dagsmarsjer lenger inne i Spania fordi landsbyen er litt kronglete å reise til, men denne gangen har jeg lagt taxi inn i budsjettet for det siste stykket, etter først å ha reist med fly fra Norge til Barcelona, siden til Pamplona. Når jeg begynner å gå, skal den samme strekningen som taxien kjørte, gås tilbake på egne bein. 

Om kvelden er det pilegrimsmesse for dem som ønsker å delta på det. Selv om jeg ikke skjønner stort mer av det som blir sagt på messen enn «pilegrim» og «Santiago de Compostela», vet jeg at presten ber om at vi skal komme trygt fram, og at vi blir velsignet for reisen som ligger foran oss. 

Pilegrimer i sjarmerende, lille zriquiqi. (foto: vigdis asmervik taule)

 

Første dags vandring på pilegrimsveien er alltid ekstra spennende

Vi er flere som starter samtidig, noen er sammen, andre alene slik som jeg. Men snart jevner det seg ut, og jeg ser ingen – verken foran eller bak meg.

Jeg gjenkjenner det spanske landskapet, den brune jorden, stiene og kjerreveiene, kjenner duftene, annerledes enn hjemme, og gleden som alltid dukker opp når jeg går her. Pilegrimsveien går gjennom jordbrukslandskap, jeg passerer kuer, hester og sauer. Været er bra, det er overskyet og rundt 15 grader. Det er oktober 2012. Foran meg har jeg 200 km som skal tilbakelegges i løpet av 10-12 dager. 

Veien herfra og frem til Santiago de Compostela er 790 km lang.

Neste år, eller et annet år, drar jeg antageligvis tilbake for å gå resten. Eller jeg kan komme til å velge et annet sted, en annen sti, en annen vei. Valgmulighetene er mange for å komme til Santiago de Compostela. Skjellene og pilene står tette, det er lett å finne veien. 

Her har folk vandret i tusen år

Jeg gjenkjenner det spanske landskapet, den brune jorden, stiene og kjerreveiene, kjenner duftene, annerledes enn hjemme. Pilegrimsveien er lett å finne. Det er bare å følge kamskjellene og pilene... (foto: vigdis asmervik taule)I middelalderen var Santiago de Compostela et stort pilegrimsmål. I katedralen i Santiago skal angivelig Jesu disippel, Jakob, være gravlagt. Derfor kalles pilegrimsveien også for Jakobsveien av noen.

Camino de Santiago har status som Europas første kulturvei. Den står oppført på UNESCOS liste.

Langs hele veien fins gamle byer og landsbyer, store og små, de fleste med gammel og rik historie. 

Etter en stund når jeg igjen en dame som viser seg å hete Jaqueline. Hun er nederlandsk, men bor i Berlin. Hun står og tekster til kjæresten. De to neste dagene slår vi følge. Det er ofte sånn her; man møtes, og skilles, hele tiden. Ofte treffer man de samme menneskene hver dag fordi vi gjør de samme distansene. Men hviler man en dag, eller tar buss fremover, er hele omgangskretsen med ett skiftet ut. 

Serien om pilegrimsvandringen fortsetter. Les del 2 ved å klikke her. Sjekk gjerne forfatterens egen webside: www.denvarmeveien.net  Der fins også mer stoff om hennes bok om pilegrimsveien: «Den varme veien».

La andre få vite om dette innlegget..