RAPPORT FRA ET SYKEHJEM
«Velkommen til virkeligheten!»
Del 10
For mange i personalet var det å rydde opp etter måltidet, plassere ting i oppvaskmaskinen og klargjøre kjøkkenet for neste måltid, viktigere enn det å hjelpe beboerne med for eksempel toalettbesøk.
Første dag vi ankom «rapport-sykehjemmet» spurte vi betjeningen om noen kunne hjelpe mor/svigermor på toalettet. Vi fikk beskjed om å vente litt for de skulle gjøre ferdig måltidet først. Vi hadde forståelse for at det kunne ta litt tid, men at det skulle ta to klokketimer(!) før noen forbarmet seg over henne, fant vi uhørt.
Etter at mor/svigermor hadde ventet på wc-hjelpen i over en og en halv time, kom en av pleierne forbi der vi satt. Da vi henvendte oss til henne og målbar ærendet igjen om at mor/svigermor måtte på WC, og at hun ikke ville klare å holde seg stort lenger…, fikk vi et svar som forbauset oss: ”Beklager. Nå går jeg av vakt, hun får vente til neste skift kommer!” Så strøk hun av gårde. Først etter to timer(!) fikk hun hjelp, men da hadde hun måttet gitt tapt, og bleien var søkkvåt.
Det var klokken som styrte aktiviteten, ikke beboernes behov…
På sykehjemsavdelingen opplevde vi at det ikke alltid var beboernes behov som stod i sentrum. Nei, det var klokken som styrte det meste. Det var den som bestemte hvem som skulle gjøre hva – og når de forskjellige tingene skulle skje. Dersom uanmeldte behov kolliderte med det oppsatte tidsskjemaet, måtte den eller de det gjaldt, vente med f.eks. toalettbesøk til neste gang slikt stod på programmet.
Mor/svigermors bleier var så drivende våte at de ikke klarte å absorbere all fuktigheten. Dermed rant det gjennom bleien og ut i buksen.
Det var virkelig påfallende at klesvasken (som vi pårørende alltid tok oss av) mange ganger var betydelig større (mye mer omfangsrik) på dette sykehjemmet enn på de to andre sykehjemmene som mor/svigermor bodde på. Grunnen til at vi måtte vaske mye mer klær på «rapport-sykehjemmet» var åpenbar: Mor/svigermors bleier var så drivende våte at de ikke klarte å absorbere all fuktigheten. Dermed rant det gjennom bleien og ut i buksen… Endatil den den spesielle ”RoHo-puten” som hun satt på i rullestolen, ble stadig dekket med ”kladder” og håndklær, noe som bidro til at spesialputen mistet sin effekt. Urinlukt av stol, klær og hender var påfallende! Vi syntes heller ikke om at beboernes hender så godt som aldri ble vasket før måltidene.
Heller ikke munnstellet ble godt ivaretatt på dette sykehjemmet. Ofte så vi matrester mellom tennene og på tannkjøttet. Stadig satt mor/svigermor og plukket bort matrester fra tennene med fingrene. Noen ganger pusset vi tennene hennes selv fordi pleierne som la henne om kvelden, sa at de ville stikke innom senere og pusse tennene hennes da. Vi mener bestemt at dette ikke alltid ble gjort. På de to andre sykehjemmene derimot var mor/svigermors tenner alltid rene. Slik var det ikke på «rapport-sykehjemmet».
NB! Rapporten er omfattende og blir derfor splittet opp i flere deler. Se oversikt.