Det er feige og svake mennesker som ikke viser omsorg

Noen mennesker er vanskelig å betro seg til, for så snart en har delt det som er problematisk eller leit, begynner den andre å snakke om sine egne tilsvarende problemer eller sorger. Han eller hun projiserer det som ble sagt over på seg selv, slik at den som først åpnet opp for sine bekymringer eller problemer, nærmest føler seg «kuppet» av vedkommende som han/hun betrodde seg til. Når noen betror seg til deg, skal du legge egne forhold, frustrasjoner, «vondter» o.l. til sides, for å lytte aktivt til den som betror seg. Det verste du kan gjøre, er å vende samtalen over på deg selv og dine egne problemer. Den som trekker frem egne vanskeligheter i møte med den som strever eller har det vanskelig, blir neppe til noen særlig hjelp for den andre, snarere tvert i mot.
 
Det fins en tid for alt, og når den som har det vanskelig – eller bærer på en sorg, først åpner seg for deg og betror seg til deg, skal du la alt annet ligge. Du skal bare lytte, vise med hele deg at du er med, at du bryr deg, at du er interessert. Husk at kroppsspråket sier mye mer enn ord. Den som betror seg til deg, oppdager snart om du bryr deg eller ikke.
 
– Det er tøft å vise omsorg. Hovedsakelig er det feige og svake mennesker som ikke viser omsorg, har Liv Ullmann en gang sagt. Hun har et poeng. Skal vi kunne gi meningsfull og god støtte til en annen, må vi være emosjonelt engasjerte. Vi må vise innlevelse og møte den andre med empati. Det beste du kan gjøre, er å lytte. Vær forberedt på å måtte være container, og la den som har det vanskelig få tømme seg helt. Om du engasjerer deg i et annet menneskes bekymringer eller sorger, tre da til side selv, glem dine egne problemer, ta i mot, ta i mot, ta i mot – uansett hva som måtte komme!
 
La det bli mer lytting enn prat. Vær ikke redd før å spørre den som sliter og har det vanskelig om et råd; «Hva trenger du hjelp til? Hva er det beste jeg kan gjøre for deg akkurat nå? Synes du det er vanskelig å snakke om dette…?» Vær ydmyk og imøtekommende! Husk at dette er ikke din scene, ei heller ditt manus, det er ikke du som har regien nå. Du skal først og fremst være tilhører, og du skal ha fokus på det som blir fortalt deg – hele tiden. Når den som har det vanskelig, har fått tømt seg, og sagt det som han/hun har på hjertet, kan det være at du skal bli mer aktiv. Men trø varsomt, føl deg frem. Det gjør ikke noe om ting skjærer seg, eller om du blir avvist. Det er ikke farlig å bli avvist!