Kjersti og Lise – Mer spennende enn virkeligheten og de aller fleste barnebøker…

Voksne forteller for barn: her er et tips om noe du kan gjøre som fort kan fenge mer enn en hvilken som helst annen fortelling. (www. Johnsteffensen. No)

Voksne forteller…

Jeg har tidligere fortalt at barn fryder seg når voksne forteller fra sin egen barndom, små og store hendelser som de selv var med på – i «gamle dager». Barna elsker slike fortellinger, og de sitter fjetret og hører på. I slike øyeblikk tenner du stjerner i barnas øyne…

Kjersti og Lise overgikk virkeligheten – og vel så det…

Line og hilde var rollemodeller for hhv. Lise og kjersti. Fantasifigurene hadde svært mange likhetstrekk med småjentene, og selv om mye var likt, hendte det også at kjesrti og lise opplevde andre ting også, hendelser som var "nesten-like".Her vil jeg gi deg enda et tips, noe du svært gjerne kan forsøke overfor barna når du skal lese for dem på sengen. For du leser vel for de minste? Hvis ikke er det på høy tid at du starter med det. Det behøver ikke å vare så lenge, men det er viktig mht. barnets emosjonelle utvikling at voksne leser eller forteller for dem, gir dem opplevelser og innlevelser, får dem til å engasjere seg følelsesmessig, leve seg inn i andres situasjon, føle empati, osv. Forskning tyder på at barn som er underernærte på dette området, det vil si at de sjeldent er blitt lest for, er overrepresentert blant voksne psykopater. Og dette tror jeg på, for når jeg ser tilbake på egne barns oppvekst, vet jeg svært godt at minuttene ved sengekanten var gull verdt for ungene – og for deres egenutvikling…

Men over til mitt tips; til Kjersti og Lise. Navnene velger du selv. Det kan like gjerne være gutter – eller gutter og jenter. Navnene er fiktive, men baserer seg på virkeligheten…

Da jeg fortalte historier om Kjersti og Lise, var det datteren min, Line, som var tilhører. Hun lå i sengen og frydet seg over det jeg fortalte. Hun elsket å høre om Kjersti og Lise, fordi hun visste at Lise egentlig var Line (henne selv), og at Kjersti var venninnen hennes, Hilde. I mine oppdiktede fortellinger var Kjersti og Lise tilnærmet lik Hilde og Line, de var nøyaktig like gamle og hadde omtrent samme utseende og interesser. Og det de gjorde lignet svært mye på det som de to bestevenninnene hadde opplevd – enten tidligere på dagen – eller for noen dager siden. I så måte fungerte eventyrene om Kjersti og Lise som en slags repetisjon og oppsummering av hendelser som datteren min og bestevenninnen/venninneflokken hadde vært med på.

Men selv om Hilde og Line var rollemodeller for Kjersti og Lise, og selv om eventyrene eller fortellingene ofte tok utgangspunkt i noe som var velkjent for dem; en hendelse, et sted i nabolaget, en beskrivelse av noe velkjent, så hadde historiene om Kjersti og Lise ofte en litt annen vri – f.eks. en avslutning som ikke nødvendigvis var maken til den de selv hadde opplevd.

Og når Hilde var på liggebesøk hos Line, og de to fnisete småjentene møtte meg med sine strålende smil som røpet tap av diverse melketenner i fronten, så var det mine fiktive historier – med utgangspunkt i virkeligheten – med de to bestevenninnene Kjersti og Lise i hovedrollene – som overgikk alle andre historier. Det var Kjersti og Lise de ville høre om, ikke bare en historie, helst mange… 

Men spør ikke meg hvilke eventyr jeg fortalte, for det har jeg for lengst glemt. De ble aldri nedskrevet. De ble til der og da – på barnerommet – i gylne øyeblikk ved sengekanten – ofte med to gode venninner som tilhørere, to småjenter som jeg etter hvert kjente svært så godt – to uadskillelige bestevenninner – som til forveksling var svært så lik hovedpersonene i eventyrene mine….

[button link=»https://johnsteffensen.no/2013/03/barna-fryder-seg-nar-voksne-forteller/» color=»deepblue»] Voksne forteller mer…[/button]

 

La andre få vite om dette innlegget..