En fraværsgrense på 10% løser ikke problemet, den skaper bare enda flere… 

Derfor er 10% fraværsgrense i videregående skole en dårlig idé

Ved første øyekast kan en fraværsgrense på 10% i videregående skole ikke virke urimelig, en øvre grense som er innført av den blå-blå regjeringen for «å forhindre skulk». Elevorganisasjonen EO er fundamentalt uenig i innstramningen, et tiltak som de mener rammer dypt urettferdig overfor «vanskeligstilt ungdom». Jeg tror de har skjønt noe vesentlig…

Flertallet av elevene i videregående skole vil neppe ha problemer med 10% fraværsgrense. De vil tilpasse seg og sørge for at fraværet aldri overskrider grensen, og de vil få sine karakterer. Men at en fraværsgrense på 10% vil føre til at flere kommer til fullføre utdanningen, stiller jeg meg tvilende til. Det er vel snarere det motsatte som kommer til å skje, og det er mange grunner til det…  

Jeg er mest bekymret for at en slik rigid fraværsgrense kommer til å ramme de elevene som sliter med å takle hverdagen og livets utfordringer. Det kan være elever som ikke har kapasitet til å engasjere seg 100% i skolearbeidet fordi de sliter med ganske andre utfordringer enn folk flest. Det er lett å tenke at fordi en selv har hatt en trygg, god og harmonisk oppvekst, så er det slik for alle. Men det fins dessverre mange som ikke får den roen og den tryggheten som skal til for at de skal kunne fungere godt som elever i skolen. Det er disse elevene som 10% fraværsgrense kommer til å ramme hardt og brutalt, og som gjør at 10% grensen virker lite gjennomtenkt, en alt for enkel løsning på skulk-problemet i videregående skole. Mye av fraværet er ikke skulk i det hele tatt. Det kan være barn som har unormalt store, for ikke si umenneskelig store utfordringer i hverdagen, problemer som en knapt kan forestille seg. Vold eller rus hjemme, foresatte som ikke er til stede i barnas liv, voksne som sliter psykisk eller økonomisk og der barna tidlig må ta et voksent ansvar samtidig som de skal fungere på skolen. En absolutt fraværsgrense vil ramme hardt de som er midlertidig bostedsløse, eller som har foresatte som er borte fra hjemmet i perioder på grunn av sykdom, jobb, reiser, soning etc.  

Sett i et slik perspektiv forstår jeg godt at EO (Elevorganisasjonen) er sterk motstander av nevnte fraværsgrense, en grense som oppleves urettferdig og urimelig overfor mange av elevene. Da jeg tok lærerutdanning hadde vi en fraværsgrense å forholde oss til dersom vi skulle få bestått i hvert enkelt fag. I det øyeblikk prosentsatsen ble overskredet, var det kroken på døren. En kunne riktignok få en ny sjanse neste år, og en måtte ta undervisningen om igjen, men jeg husker godt at denne fraværsprosenten opplevdes meget urimelig for minst en av studentene i klassen vår. Hun hadde tidvis sterke hodesmerter, var lyssky, kvalm og utilpass, trengte hvile og ro i et mørkt rom på grunn av svært sterke og hyppige migreneanfall. Hun ble bokstavelig talt «slått i hodet» med nevnte fraværsregler og fikk store problemer med sin lærerutdanning. Jeg husker godt hvor mye unødvendig energi hun måtte mobilisere for å kunne overtale en administrasjon som utelukkende red paragrafer.

En vil kanskje tro at det fins unntak fra fraværsgrensen på 10% i videregående skole. Noen unntak fins, men problemet er at det kan være svært tidkrevende for skolen å kartlegge de ulike årsaksforklaringene, og i mellomtiden rykker 10%-grensen nærmere…  

Under høringen før innføringen av det nye fraværsregimet ønsket flertallet av de spurte en mildere grense, 15%. Elevorganisasjonen ønsket ingen grense i det hele tatt. Etter høringen vedtok likevel kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen (H) at grensen skulle være 10% og gikk med dette i mot det store flertallet av høringsuttalelsene. Det skal bli spennende å se hvor klok denne beslutningen var. Jeg har en magefølelse av at dette fraværsregimet bare kommer til å skape enda flere problemer for elever, lærere, rektorer og andre som må forholde seg til det nye regelverket i skolehverdagen. For noe har jeg utelatt i min argumentasjon mot 10% regelen; nemlig regimet med rapportering, registrering, dokumentering, bevisførsel, oppfølging, legeerklæringer, varsling, varslingsfrister, klagefrister, arkivering, samt diverse rettsaker, pluss pluss pluss… Byråkrati kalles slikt, og byråkrati skulle det som kjent bli mindre av i skolen. Jommen sa jeg smør!