Parti nr 5: Arbeiderpartiet

Jeg har utfordret de ni største partiene til å fortelle hva de tenker om de store forskjellene som fins i kommunenes ressursbruk i skolen. Lærertettheten kan være tre ganger så høy(!) i en kommune sammenlignet med en annen. Lærertettheten går på hvor mange elever skolene har per lærer, eksempelvis 27 elever per lærer – mot 9 elever per lærer. Alle partiene har svart på disse spørsmålene:

♦ Hvilke likeverdighetsutfordringer ser partiet når det gjelder de enorme forskjellene i ressursbruken kommunene imellom?  
♦ Hvor godt samsvarer disse store forskjellene med Opplæringslovens krav om at «grunnskolen skal gi likeverdig og tilpasset opplæring»?   
♦ Hva vil partiet eventuelt gjøre for å minske de store forskjellene mellom kommunene når det gjelder ressursbruken i skolen?

ARBEIDERPARTIET svarer, ved politisk rådgiver Halvard Hølleland

«Opplæringsloven legger til grunn at skolen skal være likeverdig og tilpasset den enkeltes forutsetninger og evner. I norsk skole møtes barn og unge med ulik sosial bakgrunn og med forskjellig etnisk, religiøs og språklig tilhørighet. Om alle skal få tilfredsstillende utbytte av opplæringen, må den enkelte skole aktivt ta hensyn til barn og unges ulike forutsetninger og evner, både i organisering og pedagogikk.  

Det er ikke slik at en helt lik ressursbruk i kommunene automatisk gir et likeverdig opplæringstilbud. Ulikt elevgrunnlag og ulik demografi, geografi og lokale utfordringer gjør at vi må forvente en viss ulikhet i ressursbruk mellom kommunene. Men for Arbeiderpartiet er det avgjørende at kommunene har god økonomi slik at de kan ivareta bestemmelsene i opplæringsloven, og gi alle en likeverdig og tilpasset opplæring.  

ANNONSE

Utfordringen som bekymrer Arbeiderpartiet, er at elever i ulike kommuner også har ulikt utbytte av opplæringen. Utbyttet varierer ifølge forskningen med elevenes sosiale bakgrunn, språkferdigheter og kjønn, og påvirker gjennomføring av videregående opplæring, utdanningsvalg og sysselsetting i arbeidsmarkedet. Selv om Norge sammenlignet med andre land har relativt små sosioøkonomiske forskjeller, har hjemmebakgrunn for mye å si for hvordan elevene gjør det på skolen. Kommunene klarer i varierende grad å kompensere for elevenes sosiale bakgrunn. 

Det finnes ikke et eksakt svar eller en presis standard for hvordan man skal tolke opplæringslovens formuleringer om likeverd og tilpasninger. Men for å gjøre skolen mer likeverdig og tilpasset, mener Arbeiderpartiet at skolenes kapasitet og kompetanse til å tilpasse opplæringen til elevenes forutsetninger og evner må forbedres. Vi vil blant annet innføre en lese-, skrive- og regnegaranti som sikrer at alle elever har et godt nok grunnlag for videre skolegang. Vi vil øke lærertettheten for å gi lærerne økt handlingsrom til å tilpasse og variere opplæringen. Vi vil også gjennomgå tidsbruken i kommunene vi styrer for å sikre at lærerne kan konsentrere seg om det viktigste: læring, oppfølging og samarbeid.  

Den stramme kommuneøkonomien påvirker oss alle. Fra foreldre til barnehagebarn, skoleelever, pårørende og eldre, alle har glede av at kommunen har nok ressurser. Arbeiderpartiet er bekymret for at mange kommuner nå må kutte i tjenestetilbudet og si opp ansatte. Mens H/Frp-regjeringen kutter skattene til de rikeste personene i landet med mange milliarder, har nærmere 50 kommuner sett det nødvendig å innføre kommunal eiendomsskatt for å få endene til å møtes. Arbeiderpartiet vil satse tre milliarder mer på skolen, eldreomsorgen og de andre viktigste velferdstjenestene enn det Høyre/Frp-regjeringen legger opp til.»

ANNONSE

Min* kommentar til Ap sitt svar:

Politisk rådgiver Halvard Hølleland har flere gode innspill, så kan en undre seg over at Arbeiderpartiet ikke gjorde noe med dette da de var i posisjon og hadde regjeringsmakt.

ANNONSE

«Arbeiderpartiet er bekymret over at mange kommuner nå må kutte i tjenestetilbudet og si opp ansatte», skriver Hølleland og viser til «den stramme kommuneøkonomien som påvirker oss alle.» Arbeiderpartiet skylder på H/Frp-regjeringen og vil bevilge tre milliarder mer enn det den sittende regjeringen gjør. Selv om alle disse pengene ikke skal brukes på skole, er forslaget et skritt i riktig retning. Men er dette mer enn valgflesk…? Arbeiderpartiet har aldri vært skolens «høye beskytter», skolepolitikken har aldri vært fremst i pannelappen hos partiet, og det har helst gått i rykk og napp, kanskje mest fordi LO lenge ikke har brydd seg særlig mye om skole og utdanning. Først da LO kom noe mer på banen, diltet Arbeiderpartiet etter. 

Arbeiderpartiet vil innføre en lese-, skrive- og regnegaranti som skal sikre at alle elever har et godt nok grunnlag for videre skolegang. Hvordan denne garantien skal se ut, og hvordan den skal gjennomføres i praksis, aner jeg ikke. Men jeg er svært skeptisk til slike «garantier» fordi de ofte ikke er verdt papiret de er skrevet på. Som regel er det så mange om og men at garantien ikke er eller blir som forventet, en garanti som endatil kan ha liten praktisk betydning når det kommer til stykket. Det er lett å vedta garantier, men det er verre å treffe adekvate tiltak og sørge for tilstrekkelig finansiering av dem. Innspill som kommer fra politisk hold uten først å ha blitt diskutert med dem som skal oppfylle garantien, er aldri noen lur plan. Et annet tiltak som politikerne ofte tyr til for å vise handlekraft, er at de enten utnevner et utvalg som etter et år eller tre fremmer sin innstilling og gjennom den kommer med forslag til løsninger. Eller at politikerne setter i gang prøveprosjekter som tilføres ekstra midler, forsøksordninger som aldri blir annet enn prøveprosjekt, og som i forsøksperioden kun omfatter en brøkdel av dem det gjelder. Slike forsøk gir en illusjon av fremskritt, nytenkning og utvikling, noe som bidrar til at media holdes på armlengdes avstand inntil videre.

Eksamensresultater og karakterer fra ungdomsskole og videregående skole har gått i feil retning de siste årene, neppe fordi barn og unge er blitt dummere, men fordi Arbeiderpartiet og senere også Høyre har gjennomført for en utdanningspolitikk som ikke er god nok. Begge partiene må ta sin del av skylden for den negative utviklingen. Både Arbeiderpartiet og Høyre sørget i sin tid for at kommunene og fylkeskommunene fikk overta det fulle ansvaret for lærerne, og ingen av dem synes å angre på den beslutningen, i hvert fall ikke ennå.. Fortsetter karakterene å gå i gal retning, blir imidlertid noen nødt til å ta grep. Ett av disse kan være å la staten komme sterkere på banen igjen, og la skolen bli et statlig anliggende, og ikke lenger den enkelte kommunes/fylkeskommunes. Men det skal renne mer vann ut i havet før en slik snuoperasjon blir aktuell. Dessverre.

* «Min» dvs. John Steffensen, er partipolitisk nøytral og har aldri vært medlem av noe parti. Jeg forsøker å kommentere partisvarene ut fra min profesjon som lærer. Jeg har 38 års skoleerfaring i Bergen kommune. 

Hva er din kommentar til det Ap mener…?

Har du noen tanker om forskjellen i ressursbruken i skolen kommunene imellom, eller hvordan Opplæringslovens krav om at «grunnskolen skal gi likeverdig og tilpasset opplæring» rimer med disse ulikhetene, eller har du noen tanker om det som ovennevnte parti sier? Bruk gjerne «Leave A Comment»-feltet lenger nede.

Neste parti: HØYRE (Kommer…)