Fra virkeligheten:
En fantastisk og helt sann historie
John Steffensen forteller om seg selv.
Dette er kort og godt en fantastisk historie, og det beste av alt, den er sann! Selv er jeg bare ett år gammel da dramaet utspiller seg. Min bror, Gunnar, nesten seks.
Gunnar hadde vært mye syk de første leveårene. Så kom jeg til verden, og meg feilet det ikke en ting, frisk som en fisk. Likevel så pappa at mamma var sliten, og da jeg rundet ett år fikk han omsider overtalt henne til å være hjemme en weekend og slappe av i fred og ro. Han og pappas venn, Asbjørn, skulle ta oss gutter med på hytten…
Vi hadde ingen bil, så derfor tok vi buss til landstedet lørdag morgen. Hytten lå ganske avsidesliggende til i Fana (Bergen), et sted der det var ganske få bussavganger, enda færre om lørdagen.
Mamma ble igjen hjemme. Hun likte nok ikke å gi fra seg kontrollen på sine to små i over ett døgn, men hun visste at Frank, pappaen min, var en ryddig og flink ektemake som var sitt ansvar bevisst.
Snart skulle uventede ting hende. Etter noen timer hørte mamma en stemme si til henne: «Du må dra på hytten, for dette klarer ikke Frank og Asbjørn!»
Hun slo det fra seg og mente at dette bare var fordi det var uvant at barna var utenfor hennes kontroll. Kanskje var det heller ikke noen virkelig stemme hun hadde hørt, eller…?
Men etter litt begynte hun å stusse for alvor… Hun holdt på ute i kjøkkenet da stemmen kom igjen enda tydeligere enn sist: «Du må dra på hytten, for dette klarer ikke Frank og Asbjørn!»
Atter en gang slo mamma det fra seg. Nå fikk hun jammen ta seg sammen, klart at Frank og Asbjørn ville klare dette… Det var ikke fnugg av tvil hos henne.
Men så… om ettermiddagen, mens hun stod ute på altanen og så på livet på Bergen havn, kom stemmen igjen for tredje gang. Denne gangen svært høy og tydelig. Hun snudde seg for å se om det fantes noen i nærheten som ropte på henne: «Du må dra på hytten, for dette klarer ikke Frank og Asbjørn!»
Nå skjønte mamma at det ikke var hennes egen fantasi eller frykt som stilte henne et puss. Stemmen var reell! Det var noen som befalte henne at hun skulle dra på hytten, for dette ville ikke de to kameratene fikse. Troende som hun var, foldet hun hendene og bad: «Kjære Gud, hvis det er du som snakker til meg, og hvis det er din vilje at jeg skal dra på hytten akkurat nå, må du ordne det slik at jeg rekker frem i tide!»
Hun så på klokken, om et par minutter ville siste bussen til landstedet forlate perrongen. Hun hadde ikke pakket eller kledd på seg, og dersom hun småløp hjemmefra til busstasjonen, ville det ta henne bortimot 10 minutter. Da hun lukket døren bak seg, skulle bussen allerede ha kjørt for noen minutter siden.
Hun løp og løp gjennom byen. Mamma hadde dårlig tid, hun hadde en buss å rekke, en buss som allerede skulle ha dradd sin vei. Hele tiden ba hun til Gud mens hun løp: «Kjære Gud, hvis det er din vilje at jeg skal reise på hytten for å hjelpe Frank og Asbjørn, må du la meg nå bussen!»
Hun hadde blodsmak i munnen da hun vel 10 minutter for sent svingte inn på bussholdeplassen. Der var det tomt. Det vil si… det stod en buss igjen. På frontruten stod «Bontvedt», akkurat den bussen hun måtte rekke!
Sjåføren stod med hodet i motoren. I samme øyeblikk som mamma entret bussen, steg sjåføren inn bak henne. Hun hørte ham si: «Hvis jeg ikke får start på bussen nå, må jeg få tak i en ny…» Han vred rundt nøkkelen… og bussen startet!
Det var mange og lange minutter der rutebussen sneglet seg av gårde mot Gimmeland. Det var cirka en kilometer fra busstoppet til hytten. Men hva var det som ventet henne der ute i utmarken? Hvorfor hadde Gud sagt at hun måtte dra? Hvorfor hadde bussen fått motorstopp? Hva var det Gud ville vise henne…?
Godt og vel en time etter at mamma hadde forlatt hjemmet, var hun fremme. Hun hadde sprengløpt gjennom utmarken, og nå skrittet hun svært så andpusten inn gjennom grinden der pappa hadde hengt en kubjelle som varslet når det kom folk. Asbjørn og Frank satt ute og nøt sommerkvelden. Straks tittet Asbjørn frem fra altanen. I det øyeblikk han får øye på mamma, utbryter han: «Gjett hvem som kommer, Frank?»
Mamma hadde liten tid. Hun måtte vite hvor vi gutter var. Pappa var lettere irritert, han sa: «Kunne du ikke slappe av en eneste dag? Ta det helt med ro… vi har lagt guttene. De ligger oppe på soverommet!»
Mamma hadde ikke tid å svare. Bussen hadde ventet på henne, hva var det nå som ventet i etasjen over…?.
I samme øyeblikk som hun åpnet døren til soverommet, kjente hun at det luktet svidd. Hun så at stråleovnen hadde laget et stort svimerke (ca. 40 cm i diameter) i sengekanten til min bror. Hun dro straks ut støpselet, og fikk oss begge ut av rommet i en fart, bare sekunder før min brors seng hadde tatt fyr…
Hadde ikke min mor vært lydig og reist hjemmefra da stemmen talte til henne… Hadde ikke bussen ventet… Hadde ikke ovnen stått inntil sengen…
Pappa lot være å male sengen helt til jeg selv ble så stor at jeg kunne forstå hvor nære det hadde vært, hvor lite som manglet på at jeg aldri hadde fått vokse opp. Pappa ønsket at vi barn skulle få se hvordan Gud hadde grepet inn, og hvor bra det var at mamma hadde vært lydig og reist da hun fikk beskjed.
Men historien stopper ikke her…
Det går 40 år… Under en konsert i Åsane kirke deler jeg denne fantastiske beretningen med publikum. I salen sitter min fem år eldre bror, Gunnar. Etter arrangementet kommer han frem til meg og sier: «Det var min feil! Det var min feil at vi holdt på å brenne inne den gangen!»
«Hva mener du?» spurte jeg. Jeg hadde alltid forestilt meg at pappa hadde vært lite påpasselig da han lot stråleovnen stå på helt inntil sengen. Han måtte vel vite at slikt kunne starte en brann? En uansvarlig handling, hadde jeg tenkt.
Men nei, nå kom sannheten for dagen, etter førti år!
Min bror fortsatte: «Det var ikke pappa sin feil. Han gjorde alt rett. Det var ikke han som slo på stråleovnen. Det var jeg!» sa min bror. «Du skjønner», fortsatte han… «Frank og Asbjørn la oss tidlig, men jeg var ikke trett i det hele tatt. Jeg ville være lengre oppe, men det fikk jeg ikke lov til. Dermed ble det sengen for meg også. Men da pappa hadde forlatt rommet og sagt god natt, fant jeg noen Donaldblader som lå der. Jeg ville se litt i dem før jeg sovnet. Men det var ikke lys i sengelampen. Da fant jeg støpselet som lå på krakken ved siden av sengen. Så satte jeg støpselet i stikkontakten. Da kom det lys i leselampen, og jeg var såre fornøyd.
Men samtidig var det også noe annet som skjedde… stråleovnen fikk strøm, fordi leselampen og ovnen var koblet til samme forgreiner. Etter litt sovnet jeg…. Det kunne ha vært for siste gang. Hadde det ikke vært for mamma….»
«Hadde det ikke vært for Gud…!»
Fortalt av John Steffensen
PS! En av mine lesere kommenterte denne historien med å hevde at min mor kanskje var synsk. Mamma var ikke synsk, dette var ikke noe som kjennetegnet hennes atferd, men hun var en kristen som trodde på så vel Gud som engler, og hun hadde flere ganger sett at undere hadde skjedd både med henne selv, min bror og andre. Mor hadde ingen annen forklaring enn at Herren på forunderlig vis hadde grepet inn i det som foregikk på hytten, og at han ville prøve hvor sterk hun var i troen. Det er en ting ved denne historien som etter min mening gjør at påstanden om at hun kunne være synsk, faller på sin egen urimelighet. Det er det som hendte på bussperrongen, bussen som ikke ville starte pga. motorproblemer, bussen som ventet akkurat lenge nok (vel 10 minutter) på at min mor skulle ankomme. Først da hun steg inn i bussen, fikk sjåføren start på motoren. Slikt harmonerer dårlig med antydningen om at mor kunne være synsk. d.s.