En skole uten motiverte lærere og elever vil aldri lykkes – uansett hvor mange reformer som igangsettes
Norsk skole på ville veier
Hvis fagre løfter, festtaler og fyndord var parametre for et lands skolesystem, ville norsk skole vært blant verdens beste.
«Nu må skolechefen med flere snart vågne op! Vi er mange der kan se alarmklokkerne ringe MEGET højt!!! I kan simpelthen ikke være dette bekendt!»
Den danske innsenderen, mor til en elev i 9. klasse, er en av svært mange foreldre som ytrer seg kritisk til folkeskolereformen, reformen som nettopp er trådt i kraft i Danmark, reformen som også er forbilde for det som KS ønsker seg i Norge. Mange danske lærere fortviler: To av tre ønsker seg nå bort fra skolen.
Moren fortsetter: «Vi står i samme situation, og jeg er dybt bekymret. ALLE lærere er udskiftet, og der kommer mindst 3 helt nye/grønne lærere som ikke før har undervist.»
I et annet innlegg i publiserer en gruppe fortvilte foreldre et åpent brev til sin skolesjef. De skriver blant annet: «8. klassens trygge fundament sagde op mandag den 23.juni. Onsdag den 25. juni får vi via intra besked herom, og inden de to næste dage er der ansat en lærer til klassen. Ugen efter får vi besked om via en fælles mail til alle klassetrin, at også deres anden lærer og tryghed har sagt op, da toppede frustrationerne.»
I Norge har KS – med politikernes stilltiende samtykke, fått ture frem som de vil med skolen. Særlig Høyre har toet sine hender. Kunnskapsministeren har ikke vært i stand til å foreta seg noe som helst. Han har overlatt til «forhandlingsinstituttet» (arbeidstakerorganisasjonene) å finne en løsning på problemet. De mange skoleløftene fra valgkampen har forsvunnet som dugg for solen. Erna Solberg, som hadde en forhåpentlig ærlig visjon om «drømmelæreren»; det at det måtte bli attraktivt å jobbe i skolen, og at alle elever fortjente en «drømmelærer», har forblitt en stum østers. Hun har ikke foretatt seg noe som helst. Hennes kortidsminne må være dårlig, får hvor er det blitt av alle hennes tanker og visjoner?
Høyre som ønsker å fremstå som et «skoleparti», virker handlingslammet. Det er dessuten merkverdig at Høyre har overlatt en for dem så «viktig» kampsak til en urutinert, ung statsråd som på ingen måte har den tyngden en kunnskapsminister må ha. Kunnskapsministeren har under lønnsforhandlingene kommet sporadisk på banen, men da med uvesentlige og uviktige saker, saker som i tillegg var temmelig perifere fra det som opptok og opptar norske skolefolk. Frp har ikke gitt lyd fra seg, men det var som forventet. Venstre som sammen med KrF er denne regjeringens garantist, har lenge profilert seg som «skolepartiet». Men Venstre-politikerne har vært uventet passive, de har omtrent ikke engasjert seg. Det samme kan sies om KrF som mest av alt synes å være fornøyd med at religionsfaget nå er blitt hetende KRLE, et fag der en like gjerne med spritpenn kunne ha føyet til en K på de gamle boktitlene RLE (Religion, Livssyn og Etikk).
Det forundrer meg at personer som åpenbarer så lite peiling på skole, har fått lov til å radbrekke skolen til de grader. Det rungende «NEI» som norske lærere ga ved uravstemningen, taler sitt tydelige språk. Det er ikke en KS-skole Norge vil ha. KS-skolen gjør det helt enkelt ikke fristende å søke jobb som lærer, eller bli værende i yrket over tid. Uten motiverte lærere og elever vil en aldri lykkes – uansett hvor mange reformer en setter ut i livet.
Den danske frustrasjonen har den siste tiden rammet dem som er blitt satt til å utøve det danske politikere har bestemt. Mange foreldre er ytterst frustrerte over den danske reformen: «Vågn nu op Hr. Skolechef, det holder ikke! Det handler ikke om bare om at ansætte, og så er alle problemer løst… Hvad er det du vil bevise – og over for hvem? Siden du hårdnakket nægter at udvise lærerne større fleksibilitet, som tilsyneladende kan lade sig gøre alle andre steder? Er du klar over, at en lærerfunktion stadig er en autoritet, der er med til at skabe trygge rammer udover faglige og personlige kompetencer. En dygtig lærer er ikke bare Hr. eller Fru/Frøken Hvem-Som-Helst, de er en meget stor del af elevernes hverdag i mange år.»
Enn om norske poltikere kunne ta inn over seg dette, samt det faktum at det store flertallet av norske lærere ikke aksepterte KS sitt forslag til organsiering av arbeidsåret, et arbeidsgiverkrav som for øvrig vitner om betydelig mangel på innsikt – et krav som i tillegg oser av mistillit.
Det som virkelig forundrer, er det totale fravær av engasjement fra Erna Solberg som snakket så varmt om elevens «drømmelærer». Hun har faktisk ikke bidratt med noe som helst! I så måte fremstår hennes lærerdrøm som noe som aldri var alvorlig ment fra hennes side, eller kanskje det var det slik at hun ikke ante hvordan hun skulle få det til? Kan hende hadde hun lygekryss på ryggen da temaet ble brakt på bane?
Tenke det, ønske det, ville det med…. Men gjøre det…? Det hadde hun åpenbart ikke planer om – eller evne til….
Men hvis fagre løfter, festtaler og fyndord var parametre for et lands skolesystem, ville norsk skole vært blant verdens beste. Dessverre er det langt mellom liv og lære..